Noah, du skulle bare nektet! Del 7

Kjempegamle Noah

Kam hadde omsider fått tilbake taleevnen etter sjokknyheten, og begynt å få normal farge i sitt smale, velstelte ansikt.

- Men la oss si at det blir slik da… ,sa han nølende.

- La oss si at det blir slik at hele verden skal bli borte under denne storflommen. Hva da med alle venner, barn, slektninger og kjæledyr? Har de alle gjort seg fortjent til å dø? Jeg må innrømme at jeg ikke ser helt meningen med å leve videre etter flommen hvis jeg mister alt jeg eier, i tillegg til at jeg aldri får se vennene mine igjen!

- Altså, det eneste jeg kan si, er hva Gud sa til meg, svarte Noah. - Vi fire skal være med, og vi skal ta med våre koner. Alle andre skal druknes - store og små, mennesker og dyr. Bortsett fra de dyra vi tar med oss selvfølgelig.

Kam var en veldig sosial mennesketype, og hadde masse venner i landsbyen. Han var også den som var mest følsom, godhjertet og omsorgsfull av de tre brødrene. Han brydde seg om alle han ble kjent med, og hadde en egen evne til å få folk til å føle seg vel i hans selskap. Folk var glade i ”guttungen” og han var glad i folket.

Men det var ett menneske som betydde ekstra mye for ham. Mirjam! Tanken på at hun skulle drukne i denne storflommen var det som bekymret ham mest akkurat nå.

Han kikket tungt og sørgmodig ned i bordet. Han kunne simpelthen ikke miste Mirjam! Han kunne ennå huske første gang han traff henne, under druehøstingen for tre år siden. Hun hadde forsøkt å gjemme seg bak et tre i enden av druegården da Kam fikk øye på henne. I det øyeblikket øynene deres møttes, oppsto et begjær som var umulig å slukke - både for tjueåringen Mirjam, og for den ungdommelige åttitreåringen Kam. Hun så grensesprengende deilig ut fra hans side av treet! Gjennom druebladene kunne han skimte det mørke, lange håret som dekket deler av ansiktet hennes. Hun virket nervøs og redd, men samtidig leken og full av ungt begjær - på en måte som nesten skremte ham. Han merket godt at kroppen hans fortsatt fungerte selv om han hadde passert åtti, og denne jenta visste å sette den ellers så trofaste mannen på prøve! Her sto han, helt alene - med et vesen som kunne vært selve symbolet på erotikk og sensualitet, og ble invitert inn i en verden han hadde glemt eksisterte, og som han ikke hadde vært delaktig i på så lenge han kunne huske.

Budskapet hennes var ikke til å misforstå, og da hun begynte å løsne på overkroppens små, frekke skinnfeller, skjønte Kam at løpet var kjørt.  Del for del falt og ble liggende i gresset ved de nakne føttene hennes, og den perfekte ungjentekroppen ble gradvis synliggjort på en måte så sensuell og forførende at Kam glemte både druer og kone. Før han visste ordet av det, lå de begge to ved foten av treet og innledet noe som skulle bli det villeste og mest lidenskapelige han hadde vært med på noensinne. Han kunne ikke huske å ha opplevd noe lignende tidligere i livet, og ble der og da totalt henfallen til den unge jenta. Og Mirjam satte tydeligvis pris på oppmerksomheten, for da Kam kom til seg selv igjen etter den friske akten under treet, smilte hun og nærmest befalte at de snart måtte møtes igjen. Og det gjorde de - gang på gang, og hadde nå hatt et hemmelig forhold i snart tre år. Han hadde for lengst akseptert sitt dobbeltliv og sin utroskap, og tok vare på begge sine kvinner på best mulig måte. 

Men nå var situasjonen altså den at han om kort tid skulle gå ombord i en dommedagsredningsbåt og se på at resten av verden skulle druknes, og den eneste han fikk lov til å ta med seg var kona Sarah - altså måtte han forlate Mirjam, og la henne omkomme. Han nektet å akseptere dette, og hadde allerede begynt å gruble på løsninger for å redde henne. Han fikk en idé om å ta henne med opp på toppen av et fjell som var så høyt at Gud ikke ville klare å dekke det med vann.

- Men hvor høyt kan det høyeste fjellet under himmelen være da? spurte han, lett optimistisk.

- Tja, si det. Det må da være mange hundre meter høyt, hva tror du Sem?

- Jo, det er nok mange hundre meter høyt. Kanskje over tusen meter også, svarte Sem alvorlig, og nikket langsomt mens han klødde seg i det grå hakeskjegget. - Sikkert mye høyere enn fjellet vårt.

Han pekte mot Sypressfjellet som hadde sin fot i den andre enden av vingården - der hvor Kam og Mirjam møttes første gang. Gress og småbusker vokste tett i tett oppover i skråningen. Så ble det brattere, og buskveksten gikk over i en tett skog av Sypresstrær som fortsatte oppover i fjellet.  Ingen i familien visste hvor høyt fjellet var, og ingen av dem hadde noen gang vært på toppen. Det hadde liksom alltid vært der, og gitt dem ly for vær og vind uten at noen hadde ofret det en tanke, lurt på hvor høyt det var, eller hva som fantes på toppen.

- Men hvis Gud sa at vannet skal dekke selv de høyeste fjellene under himmelen, fortsatte Kam ivrig. - Hva da med fjellene som er høyere enn himmelen? Vil ikke vannet dekke dem?

Sem og Noah kikket ettertenksomt på hverandre.

- Hm, grublet Noah stille. - Jeg tviler egentlig på at det finnes fjell som er høyere enn himmelen. Uansett er det ingen som klarer å komme seg opp til toppen av slike fjell, så dette er ikke noe vi trenger å tenke på. 

Sem nikket bekreftende, og Kam sank sammen igjen med et skuffet uttrykk i øynene. Han begynte nå å innse at hans Mirjam-redningsaksjon i utgangspunktet var helt håpløs, for hvis han skulle klare å redde henne fra floden, måtte han ta henne med til et fjell som var høyere enn himmelen, og mest sannsynlig ville han aldri finne et slikt fjell. Og ut ifra forklaringen til faren, forsto han at skulle et slikt fjell eksistert et eller annet sted i verden, ville ikke Mirjam klart å finne det - og i hvert fall ikke kommet seg opp til toppen før storflommen.

- Men hva om det finnes dyr på toppen av de fjellene da?

Alkoholen hadde begynt å virke, og Jafet var i ferd med å gå inn i møkkamannmodus. Han stilte sine spørsmål på ekte Jafet vis; sarkastisk, småspydig og irriterende.

 - Hvis det finnes fjell som er høyere enn himmelen, finnes det vel dyr der som vil overleve flommen? fortsatte han høyrøstet og snøvlete. 

Noah sukket dypt og tok seg en stor slurk vin. Han begynte å føle seg veldig presset, for hvis han på noen måte skulle få hjelp til å bygge denne redningsbåten, var det viktig at sønnene hans ikke tvilte på Guds plan. Derfor var han simpelthen nødt til å beholde roen og svare så overbevisende han kunne på hvert eneste spørsmål - i hvert fall så lenge Gud ikke grep inn for å støtte ham. Gud hadde sagt at han ville hjelpe hvis det var noe viktig, men han ville sannsynligvis ikke komme tilbake før arken var ferdig og familien hadde kommet seg om bord sammen med alle verdens dyrearter. Først da ville han stige ned fra det hemmelige gjemmestedet sitt for å telle over dyra, lukke båtdøren, for deretter å åpne himmelens vredefylte dommedagssluser som skulle utslette naboer, venner, svigerfamilie, ensomme gamlinger, forelskede ungdommer, nyfødte barn, kjæledyr, ville dyr og alt annet som kunne krype og gå.