Kampanjedager - og litt om måker....

Dette er faktisk mitt første innlegg siden jeg flyttet til Lillestrøm og begynte på skole. Borte er sjøsprøyt, havutsikt og Superspeed 2 - for ikke å snakke om måkene jeg tidligere så dypt og inderlig hatet, men som jeg nå har begynt å få et greit forhold til. Dette innlegget skal altså i hovedsak handle om mine kampsaker i studentparlamentvalget, men først litt om måker:

Jeg har nemlig begynt å følge en filosofi som ser ut til å legge grunnlaget for en generell, gjensidig forståelse og omsorg mellom meg og alle levende individer i fremtiden: De kan da ikke noe for at de er måker. Altså - ingen kan egentlig hate måker så lenge det faktisk ble skjebnebestemt at da egget sprakk kravlet de ut som et slikt pipende, bevinget vesen.

Jeg kan ikke tenke meg noe verre scenario; man ligger trygt og godt inni noe man tror er en mage. Det er mørkt, men det føles helt greit, med både morkake, perfekt varme og det hele. Du er overbevist om at du er et menneskebarn. Men idet du begynner å presse på, og vente på en lysåpning, latexhansker, pupper og en tårevåt pappa, skjer det: SPREKK!

WTF?! Der ligger man, på et hustak - i en blanding av eggeskall og slimrester, mens et hylende monster begynner å hakke på deg for å fjerne dritten. Du er født måke! Hva faen gjør man da? Jo, da må man bare være måke. Man må rett og slett gjøre det beste ut av det. Sikkert en skikkelig nedtur for flere av dem som har opplevd det, men det blir neppe noe bedre av at de som var så heldige å bli født mennesker, roper skjellsord til deg så fort du forsøker å snike til deg en matbit fra terrassen eller picnik-kurven. Altså: Vær snill med måkene - det kunne vært deg!

MEN: Jeg stiller i disse dager til valg! Hvem hadde trodd det?! Høyskolen i Akershus og Høyskolen i Oslo har nå blitt til Høyskolen i Oslo og Akershus. Da må man ha nytt studentparlament, og jeg har latt meg rive med og engasjert meg. Jeg var med på stand på Hioa Kjeller i går - da delte vi ut kaffe og boller fra Hannas. Det var så koselig atte!




Jeg stiller altså med følgende kampsaker:

• Billig og godt treningstilbud
• PC på eksamen
• Billigere og bedre mat i kantina

Når det gjelder treningstilbudet på Kjeller har jeg allerede alliert meg med en aktiv bruker av lokalene, Christopher Dragnes Norderhaug fra Kost1. Han har engasjert seg for å ruste opp utstyrsparken, og er villig til å gjøre en innsats både som PT og bidragsyter for å få ting til å funke der nede. Trening er viktig for å øke konsentrasjon og vilje, og det er vel ingen som lenger er i tvil om at fysisk aktivitet er med på å gjøre skoledagene lettere. Mer utstyr og organisert opplegg er mulig å få til - det handler bare om å engasjere seg. Dette får vi til - hvis vi vil!

  

Når det gjelder "billigere og bedre mat i kantina" på Kjeller, er jeg foreløpig litt redd for å rope for høyt - enkelt og greit fordi jeg er redd for at Kumlai skal slutte å smile! DET skulle tatt seg ut! Hannas har.. skal vi si det på den pedagogisk riktige måten - "et godt forbedringspotensiale" - både når det gjelder pris og kvalitet. Dette er strengt tatt foreløpig kun en hypotese, men sammenligner man med høyskoler og universiteter i andre fylker kan man lett jobbe frem en konklusjon. Og vi har jo kostøkonomer på skolen! Dette må da være mulig å få inn som et skoleprosjekt? Bare tanker.. Dette også får vi til - hvis vi vil!

PC til eksamen. JA! Seriøst - det var med nød og neppe at jeg klarte å komme meg igjennom eksamen i skriftlig engelsk da jeg tok studiekompetanse. Dette fordi jeg nesten har glemt hvordan man bruker en blyant - for ikke å snakke om en penn! Jeg leverte en oppgave så full av feil, overstrykninger og kluss at det var flaut! Jeg fikk meg derfor en skikkelig nedtur da jeg forsto at man selv på høyskolenivå må ty til disse steinalderinstrumentene for å få gjennomført en eksamen. Hvorfor?! Ingen av oss vil vel noen gang møte en arbeidsgiver hvor det er et krav å kunne skrive 50 ord i minuttet - med blyant! Det vil heller ikke være mulig, og skulle jeg forsøkt, ville INGEN - inkludert meg selv, vært istand til å lese det etterpå. 

Med PC derimot - er det fullt mulig, og selv de minst opplyste her i samfunnet har vel nå fått med seg at tastaturet har kommet for å bli, og at penn og blyant for lengst er utkonkurrert. Dette er redskaper man nå bør anse som pensjonister som fortjener et eget monter på Teknisk museum. Jeg har selvfølgelig all respekt for dere som mestrer å gjøre notater med penn og blyant, og skal jeg være helt ærlig er jeg bittelitt misunnelig på at dere evner å formidle beskjeder fra tavle og foreleser til papir. Selv har jeg som sagt ramlet av den greia for nærmere tyve år siden, og har nå bevisst jobbet for å slippe Pc'en - eller Mac'en HELT inn i livet mitt!

Men så må jeg altså bruke penn når det først gjelder. Suger det? Ja, det gjør det.... Begrensningene ligger i teknikk og kostnader sies det, men så lenge verden går så fort fremover som nå, bør dette være et problem som lar seg løse før vi aner det. Men nok en gang: engasjement er nødvendig - også her!


Du snakker - jeg lytter
Jeg snakker - for at du skal bli hørt ;)


Stem stem stem!

Ronald Kern - Hioa Kjeller, Husl 2014

Måkeparet Pia og Pelle

Pia og Pelle bor på et tak, og nå skal de ha barn.

I mitt innlegg "Never Pet A Burning Dog" påpekte jeg at måkene på bildet over bare lå der og ikke gjorde noenting. Det var feil. Måkeparet Pia og Pelle hadde nemlig en plan... 

Jeg har alltid gitt uttrykk for at jeg hater måker. Ikke fordi det er kult, tøft eller in i tiden å hate måker - slik for eksempel Odd Børretzen alltid har gjort, men fordi måker til tider ødelegger gåturen min, middagen min, dagen min eller enkelt og greit livet mitt! Mulig mitt liv til tider kan virke noe smålig og pensjonistaktig, der jeg går rundt i bokseren og ordner med fuglematere, blomsterpotter og skjulte Tagetes, og at jeg kanskje er i overkant opphengt i tullete smådetaljer, som for eksempel måker som gjør irriterende ting og lager unødvendig mye støy i min ellers så rolige hverdag. Men visse ting setter selv den mest kontrollerte og avbalanserte sjel totalt ut av fatning.

Odd hater måker

Som et eksempel kan nevnes da et fullvoksent eksemplar av arten plasserte sine søplete amfibieføtter på hver sin side av et stettglass med rødvin. Jeg var kun inne en liten tur for å sjekke mailen. Jeg sjekker jo mailen hvert femte minutt, selv når jeg skal forsøke å nyte et glass vin i min lille oase med pensjonistblomsten Tagetes og ungdomsblomsten Lobelia. Jeg hadde ikke mer enn fått ræva ned på stolen, før jeg hørte den intense, lett gjenkjennelige skrikingen - nesten inne i stua mi! Jeg innså fort at vinglasset mitt lå syltynt an og at dette sannsynligvis ville ende med katastrofe. En måke som står på et vinglass er i seg selv noe man normalt drar på sirkus for å se, men det jeg likevel var mest opptatt av var hvordan i helvete skal den komme seg vekk derfra uten å velte glasset?! Og dette var faktisk en vinskvett jeg hadde presset ut av en treliters pappdunkt, ved å ta ut posen og stryke til det ikke var så mye som et rosa skjær igjen mellom de to plastlagene.

Jeg visste at løpet var kjørt, og anså vinen for tapt. Iinstinktivt og full av hat og raseri kastet jeg meg ut på verandaen og ropte masse skjellsord til den bevingede rotta. Og selvfølgelig - den hylte masse dritt tilbake, spant ut vingene, og sparket glasset brutalt ned fra bordet så både vin og glasssplinter sprutet rundt meg. Deretter flakset den over kanten på rekkverket og geipet til meg. Jeg var sekundet fra å hoppe etter den, men så kom jeg på at jeg ikke kunne fly, og at turen fra fjerde etasje og ned i asfalten bare ville gjort sølet enda mer omfattende. Jeg fortsatte å rope mange skjellsord - og det gjorde vingerotta også.

Hadde dette vært et engangstilfelle, kunne jeg sett humoristisk på det, og kanskje kunne vi lagt grunnlaget for et lengre vennskap, hvor jeg kunne stelt istand et bedre måltid, og skjenket faenskapet med brennevin. Men jeg beklager, jeg hater visst måker. Vinrobberiet i seg selv var riktignok et engangstilfelle, men den samlede terroraktiviteten begått av måker vil på ingen måte avta.  Senest i går ble jeg angrepet av en fjærkledd Spitfire fullastet med ammunisjon. Og de treffer faktisk! Greit - jeg skjønner at de forsvarer noen egg, for klekkingen har ikke begynt riktig ennå, men hva er greia?! Jeg er faktisk ute og går tur, og driter fullt faen i egga dine! Og er du klar over at menneskene eier denne plassen?! Måka hviner bare "Det får ikke hjelpe, egga skal forsvares med livet som innsats!"

Klok av skade bråstopper jeg og innser at jeg nå blir tvunget til å endre min godt innøvde spaserrute.Jeg går ikke på den smellen en gang til, og gjør hva det måtte være for å unngå syrebombene fra krigsinnstilte, rugende bombefly. Jeg ble nemlig bombardert i fjor. Midt på lyse dagen, på åpen gate - ja faktisk i nedre Larviks hovedgate. Jeg har jo som kjent en rød kule som en del av min tatovering i bakhodet, noe fjærkreet åpenbart visste å utnytte. Den traff nemlig - innertier! Og det var ingen tvil om at den hadde bunkret godt opp i forkant av angrepet.

De fleste andre vesener på jorda bæsjer fordi de må det, og jeg har vel ennå ikke møtt mennesker som bæsjer på meg for å forsvare seg. Da foretrekker jeg heller en smekk på lanken, spikerpistol eller pisk. Og ikke nok med at måkene driter på folk for å forsvare eggene som interesserer meg midt i ræva, men bæsjen er jo livsfarlig! Smekken i seg selv var ille nok - idet en drøy deciliter syre klasket seg fast i bakhodet mitt, men effekten som fulgte var i høyeste grad urovekkende. Dette stoffet svir, det etser og det klør. Og det faller heller ikke naturlig for meg å begynne å grafse i ulumskhetene, så blir man utsatt for slike bombeangrep, er det ikke annet å gjøre enn å finne raskeste veil til ei kran og spyle bort faenskapet.

Nå er det imidlertid et bittelite lys i min måkehatefulle hverdag: Pia og Pelle. Pia og Pelle har nå forflyttet seg fra den gule firkanten på toppen av nabohuset, og laget seg et reir ved en pipe litt lenger bort på samme tak. De er allerede godt igang med rugingen, og selv om jeg vet at det kommer til å bli et helvetes leven her når ungene klekkes, er det ikke fritt for at jeg følger det hele med stort engasjement.


Pia er den som ligger mest og ruger. Hun ligger litt alle veier, men som oftest med stjerten mot meg... 

Rugemaskinen Pia - til høyre for den sorte pipa.

  

... mens Pelle holder vakt og stjeler mat til seg selv og Pia. Det hender også at Pelle ruger, men han synes det er drit kjedelig, og stikker ofte av. Derfor blir det til at Pia tar de fleste rugevaktene, så får heller Pelle ta seg av bombing og hyling når ungene begynner å ferdes der menneskene oppholder seg.

Vordende far Pelle - holder vakt og stjeler mat

Og det er vel da det brått blir slutt på det lille lyspunktet for mitt vedkommende. De bor tross alt på taket til nabohuset. Kan bli en utfordring... 

Livet til Pia, Pelle og familien følges videre i senere innlegg!

Kjære dagbok. Streik, kassadamer og visakort

Riksmeklingsmanndame Kari Gjesteby. Ganske sliten.

Riksmeklingsmannen, som er ei dame, klarte å få YS og LO til å bli venner, slik at vi kan fortsette å la kortene våre gå varme i minibanker og terminaler. Faren for streik fikk meg til å mimre litt over hvordan det fungerte i "gamledager".

Jeg savner den koselige dama i kassa som sa "Taaaakk skal du ha!" med et påfølgende "Og det var fem kroner tilbake, vææææærsågod" Og så sa jeg tusen takk for det, og ha en fin dag, og så sa hun i like måte, og så smilte vi til hverandre og tullet og tøyset helt til neste kunde ga henne penger og hun sa: "Taaaaakk skal du ha!"

Denne hyggen er det nå slutt på. Dama kikker stivt på varene etterhvert som jeg legger dem på båndet, for å være sikker på at hun har kontroll på hvor strekkoden befinner seg.  Kaviar, melk, egg, brød, pils og chillinøtter flyr forbi bippen så fort at jeg såvidt klarer å holde følge. Ikke et ord blir sagt - bortsett fra hvis det sitter ei dame - eller en mann i kassa som jeg kjenner personlig.

Etter at alle varene har gjennomgått bippe-registreringen stopper verden opp litt, dama løfter blikket og sier: "Da ble det sekshundreognittikronertakk." Jeg studerer tallet og tenker: "Kan det stemme det da?? Ja, det stemmer sikkert. Og hvis ikke det stemmer tør jeg ikke si noe - hu virker rimelig føkka i hue!"

Jeg fomler litt med kortet, og skvetter til idet hun skriker: "Stripa mot deg!" mens blikket hennes legger til: "Kan det være så forbanna vanskelig å forstå, din jævla loser?!"

"Ah - beklager så mye, skal aldri gjenta seg" skjelver jeg og stapper kortet ned på ny. Jeg tenker: "Jeg vet jeg har dekning, men tenk om noe har skjedd, og det vil lyse "IKKE GODKJENT!" Det føles egentlig litt som om jeg har et ublidt møte med banken hver gang jeg er i butikken.
Sekundene er lange som norske vintre, dama tapper med sine ildrøde negler mens hun venter, og jeg kjenner at jeg angrer på at jeg ikke gikk i minibanken først.

Ikke det at man får det noe hyggeligere av den grunn, for nå er det jo slik at har man vært litt uheldig med sedlene i lomma, og dama må jobbe for å få den inn i seddelmateren sin, føler man seg nok en gang som en opprørsk, vandaliserende tenåring. "MÅTTE du knørve den så jævlig? Er du klar over å vanskelig det er å få sånne sedler inn der?!" sier øynene til dama. "Sorry", sier øynene mine mens jeg strekker frem lanken etter vekslepenger, hvorpå dama himler med øynene og henviser meg oppgitt til boksen hvor vekslepengene kommer ramlende som fra en enarmet banditt.
"Ah, se det gitt! Så kjekt da" forsøker jeg.
"Ja, hadde bare folk forstått poenget så!!"
Nei - sedler er egentlig ikke noen løsning det heller. 

Hun tapper iherdig videre mens hun gjør seg klar til å ta imot kvitteringen fra skriveren. Så - endelig: godkjent. "Den er grei - kvittering?"
"Nei takk, den blir bare liggende i lomma til etter klesvasken" forsøker jeg. Men dama er allerede i gang med neste kunde - eller kanskje jeg skal si offer...

"Den er grei" ?? Hva skjedde med "Taaaakk skal du ha" og "Værsågoood"?!

Sukk....

Pensjonistblomsten

Jeg kjøpte meg noen blomster i går. Reiv med meg det som i utgangspunktet så flott og fint ut, blant annet den fargesprakende planten Tagetes. Men da jeg hadde fått alt i jorda, slo det meg at akkurat denne oransje varianten ga meg ørsmå assosiasjoner til gammel dame - eller mann. Det uroet meg litt, siden jeg tross alt såvidt har bikket førti, og forsøker i det lengste å ta avstand fra alt som på noen måte kan virke foreldende.

Og joda - uroen var berettiget. Til tross for gamlemor-imaget, var jeg langt på vei både stolt og tilfreds over at jeg i det hele tatt hadde fått meg nye blomsterkasser, og selv sørget for å skape starten på et botanisk mangfold på verandaen min. Skrytebilde ut på FB-wallen, og dermed var det gjort: "Næmen, har du plantet Tagetes du da - pensjonistblomsten?" Takk - det var nådestøtet! Jeg hadde jo allerede en sterk følelse av at Tagetesen kunne stått som selve symbolet for eldrebølgen, men jeg hadde samtidig et syltynt håp om at den fine, oransje blomsten likevel ville få godkjent-stempel i mine blomsterkasser. Men neida, jeg fikk stryk, og den lille magefølelsen ble med ett forvandlet til en diger klump! Her måtte drastiske tiltak til!

Ikke annet å gjøre enn å hive seg i bilen og ta en ny tur til Plantasjen. 

Plantasjen - selger blomster, griller og is

Det gikk et stikk i meg idet jeg passerte bordet med Tagetes, blomsten som nå hadde laget kaos i min botaniske hverdag. Den kostet jo bare 59,90,- så jeg tok med meg to. Men så viste det seg at det hang ti planter i hvert håndtak - altså jeg ble sittende med tyve pensjonistplanter! Argh!

Pensjonistblomsten Tagetes. 59.90,-  for ti stk.

Jeg tumlet meg videre og speidet etter planter med et litt mer ungdommelig preg. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å finne en plante som både var ungdommelig og macho, men måtte til slutt innfinne meg med at planter er og blir noe feminine greier. Jeg stoppet opp ved noen hvite Lobelia'er. Etter lange og møysommelige vurderinger, kom jeg frem til at dette er blomsten som skal freshe opp blomsterkassene mine. Den feminine siden var det ikke noe å gjøre med, men jeg er jo mann - tross alt, så jeg forsøkte så godt jeg kunne å bære dem på en litt macho måte frem til kassa. Tror det funket - jenta i disken snakket ihvertfall til meg som om jeg skulle være et skikkelig mannfolk.

 

Ungdomsblomsten Lobelia var sikret.

Lobelia - frekk og freidig blomst fra Plantasjen

 

 

Jeg tok også med gjødsel, siden jenta på Plantasjen sa det var veldig viktig for at blomstene skal ha det bra.

Gjødsel - gjør planter glade

Så var det bare å si farvel til Tagetesen....

 

.... og velkommen til Lobelia! Jeg har troen på disse, bare de får nok gjødsel, vann og kjærlighet. Og  bare så det er sagt; Tagetesen blir ikke kastet, men de har nå havnet i potter og plassert på steder som ikke gjør dem synlige for allmennheten. Det vil si, jeg kan se på dem så mye jeg vil, og så kan jeg snakke med dem når jeg trenger noen å prate med. Pensjonistplanter er nemlig gode lyttere.

 

Mulig jeg er litt skap-pensjonist... so what?

Lost Universe

Sommeren - som sannsynligvis varer til i morra, skal nytes maks, så det blir ikke mye blogging på meg i dag. Har lastet opp en ny låt på Urørt - "Lost Universe". Selvfølgelig nok en låt i metallsjangeren, så har du ømfintlige ører burde du bare gå videre til neste blogg, FB-profil eller hva det måtte være!


Gå til Urørt for å finne ut mer om låta og artisten


Tekst følger under - for den som er interessert. Handler - nok en gang om ekstrem religion, og tanker rundt hvordan både ofre og terrorister opplevde 9/11. Skulle gjerne sendt refrenget direkte til Mr. Camping, så hvis noen har en idè om hvordan jeg kan få tak i svinepelsen, setter jeg stor pris på det! ;)

The Lost Universe

Trapped inside the holy fire, screaming for a helping hand

No one can hear you, nobody cares about you

Surrounded by an evil shadow, days of immorality

Waiting for the final message, slaves of the insanity

A gathering of warriors, armies of the final days

Waiting for the sweetest death, the beauty of the ending race   

Show me a Messiah who can save us from this universe

Show me an angel who can take me to another earth

Show me a paradise, the heaven you’ve been waiting for

Show me that your prayers led you to the highest door

Trapped inside the holy fire, screaming for a helping hand

No one can hear you, nobody cares about you

Obeying the messages written by the evil hand

Serving the almighty, killing for the Promised Land

Dreaming of the brightest moments, the hour of destiny

Trusting the scripture, serving to eternity

Show me a Messiah who can save us from this universe

Show me an angel who can take me to another earth

Show me a paradise, the heaven you’ve been waiting for

Show me that your prayers led you to the highest door

Noah, du skulle bare nektet! Del 9

Oppdatering: Noah, du skulle bare nektet! har nå blitt e-bok, og kan kjøpes hos ebok.no

 Jeg skal på en etterlengtet friperiode, og det gjør ikke vondt i dette været! Nå skal der nydes en iskold pils i aftensolen, og så tar vi lige nu en skål med Noah og den naive gjengen rundt bordet hans. Her kommer del 9. 

Skål!

 

Na’ama reiste seg, og forsøkte å føle litt på virkeligheten igjen. Hun var blek og skjelven, så det var ingen tvil om at hun tok nyheten om storflommen på alvor. Likevel stilte hun seg undrende til dette vannvittige prosjektet, og stusset over at akkurat hennes mann var utvalgt til å bygge denne arken. Hennes snart sekshundreårige ektemann hadde rett og slett sagt ja til et uoppnåelig oppdrag fra Gud - uten å snakke med henne først!.  

- Det er vel på tide å få i seg litt mat, sa hun idet hun reiste seg og gikk fra bordet. - Noen som har lyst på litt villsvinrester fra i går?

Hun gikk bort til kokegropen og hev oppi mer ved før hun forsvant inn for å hente matrestene fra kvelden før.

- Jafet! kom det skarpt fra utsiden av vingården.

Det var Ruth, kona til Jafet. Det var ikke alltid godt å si hvem av dem som var verst, Jafet eller kona, men en ting var i hvert fall sikkert; hun var like mye ei møkkakjerring som Jafet var en møkkamann. Hun var rett og slett en kvinnelig utgave av Jafet; ustelt, illeluktende, feit og møkkete, i tillegg til å være like kranglete og ufin som Jafet - om ikke noen hakk verre. Kort sagt, til sammen var de et forferdelig plagsomt og ekkelt ektepar, som kjeftet og kranglet så å si bestandig, både med hverandre og med de fleste andre i landsbyen. 

- Pokker, sa Jafet stille. - Slutt på freden! Den kjerringa går meg på nervene!

- Er det fortsatt vanskelig mellom dere? Spurte Noah.

- Det blir bare verre og verre! Vi prøver jo, men det blir liksom aldri noe greie på det. Vi har våre lyse stunder innimellom, men stort sett er det et helvete!

- Hm, slitsomt å ha det slik i lengden, svarte Noah medlidende.

Jafet var jo sønnen hans tross alt, og uansett hvor håpløs og vanskelig han til tider kunne være, var det ikke fritt for at han kunne kjenne et snev av farsinstinkt når har skjønte at Jafet slet med ekteskapet.

- Jeg kommer, snøvlet han og forsøkte å gi inntrykk av å være bortimot edru.

- Ja, det er på tide å få ryddet opp i teltet! Det ser ikke ut! svarte hun gnålete.

Hun ble stående og følge med helt til hun hadde forsikret seg om at Jafet hadde reist seg, hvorpå hun snudde og vagget av gårde igjen, uten å si så mye som et ord til verken Noah eller de andre.

I motsetning til de fleste andre i landsbyen, hadde ikke Ruth og Jafet tatt seg bryet med å bygge hus, og var blant de få som ennå bodde i telt. Da de første omreisende kom til Sypressfjellet for hundre år siden, var det vanlig å bo i telt, men ettersom folk begynte å slå seg ned og dyrke jorda, var det stadig flere som bygde langhus for å bo litt mer komfortabelt. Mange av dem bodde i store generasjonsboliger som gjerne rommet både to og tre familier, i tillegg til husdyr. Men bare tanken på å bygge hus var nok til at både Ruth og Jafet ble svette, og det var jo ingen som ville bygge hus sammen med dem heller. Derfor ble de boende i det slitte teltet sitt i den mer lugubre delen av landsbyen, hvor det ikke var så høye krav til verken byggeskikk eller boligstandard. Denne delen av byen var nok en av grunnene til at Gud ønsket en ny start, for i nabolaget til Ruth og Jafet var slossing, drap og voldtekter en naturlig del av hverdagen. Jafet var derfor tilbøyelig til å akseptere at en storflom var nødvendig, og skulle han dømme ut ifra sitt eget nabolag, måtte han innrømme at en utrydning ville vært på sin plass.   

- Dette var - eh, interessant må jeg si, snøvlet han og takket for vinen. - Jeg må - som dere sikkert skjønner, dra hjem en tur. Det ser ut som et bomba horetelt hjemme, så hvis jeg ikke tar meg en rydderunde nå, er jeg redd jeg må sove på gata i natt, og det er lite fristende i det nabolaget mitt - hvis dere forstår. Vi får snakke videre om denne planen senere - eller kanskje i morgen. Hvis du mener alvor med dette fatter, må jeg jo snakke med Ruth om det. Jeg regner med at hun også fikk billett til båtturen?

Han hadde innerst inne et håp om at møkkakjerringa kanskje kunne bli igjen når storflommen kom - hvis den kom. Planen var jo liksom at jorden skulle renses, så han så ikke helt logikken i at hun skulle være med. Men så begynte han å tenke på at han aldri hadde så mye som tatt i et kokeredskap, og Ruth var tross alt veldig god på det med matlaging. Derfor kom han frem til at han heller fikk ta henne med seg ombord, selv om han var småbekymret over tanken på at hun skulle spre sine dystre, bistre gener over jorden etter flommen. For det var ingen tvil om at med hennes gener som grunnlag, ville den nye menneskeheten få en veldig dårlig start. Det bekymret ham også at så lenge Ruth skulle ta del i menneskehetens forplantningsprosess, var han selv dømt til å ha fysisk omgang med henne, og det av en karakter han de siste årene hadde funnet direkte frastøtende.

- Jada, svarte Noah. - Konene skal være med, så du kan likegodt gi henne nyheten med en gang, og så kan du forberede henne på at du vil komme til å være litt opptatt med båtbygging noen år fremover.

Jafet sukket.

 - Ok gutter, vi snakkes!

Han løftet hånden og hilste farvel før han småsprang bortover den støvete stien mot slumstrøket han bodde i.

Sem kikket mot sola.

- Huff, tida flyr! Jeg har noen krukker i ovnen som snart er klare nå, så jeg tror jeg må stikke. Men skal vi ta et møte i morgen tidlig da, så vi får begynt å planlegge litt?

- Ja, det hadde vært fint! Kommer du også Kam?

- Jada, jeg regner med det, hvis vi kan ta det litt tidlig. Har en del møbler som skal gjøres klar til levering i morgen, i tillegg til at jeg har lovt Sarah fire nye stoler til huset i dag.  

- Ok, da sier vi det slik, sa Noah.  En liten stund etter soloppgang da.  

Kam og Sem reiste seg og Na’ama ble stående i døråpningen med et stort fat villsvinrester.

- Skal alle gå nå da - nå når maten endelig er klar?

Sem og Kam kikket på hverandre og smilte.

- Typisk muttern, kom det lattermildt fra Kam. - Vi får ha det til gode! Snakkes i morgen - farvel!

- Ha en trivelig, dommedagspreget aften godtfolk!

- Sem! Ta deg sammen!

Na’ama kikket strengt på Sem idet hun satte fra seg fatet med villsvinrester på bordet. Sem smålo og vinket før han spaserte på sitt autoritære vis bortover mot krukkeverkstedet sitt. Noah kikket på matfatet og sier stille:

- Hvem skal spise alt dette da?

Det virket som Na’ama hadde kommet seg over sjokket, for nå hadde hun fått tilbake skingrestemmen sin, og var like intens og gnålete som før.

- Bare spis du, så får vi se hva vi gjør med restene etterpå.

- Restene?? Jeg trodde dette var restene jeg!

- Noah!

- Ok, ok! Klart jeg skal spise kjære! Klart jeg skal spise…