Kjære, fantastiske medstudenter!

Sitter lett fyllesjuk i min nye leilighet og nyter at regnet hamrer løs på verandagulvet. Etter skoleavslutning med klassen og en fuktig tur på byen i går, startet dagen litt rustent - med en dehydrert kropp, hodepine og ørsmå tendenser til fylleangst. Men etter to Paracet, en mugge vann og to nye timer i vuggevise-kingsize-sengen min, våknet jeg kun med en tanke i hodet: For et herlig liv jeg lever!

Det er ikke mer enn 14 - 15 måneder siden jeg bestemte meg for å søke skole, leie ut leiligheten min i Larvik og ta permisjon fra jobben. Det var dritskummelt! Jeg skulle forlate en trygg tilværelse, god økonomi og en nyoppusset leilighet, for så å erstatte dette med en fattig studenttilværelse i et - for meg, ukjent sted, "langt oppi landet". (Jeg måtte forøvrig ta en dagstur med min yngste sønn på forhånd, slik at jeg visste litt om stedet før skolestart. Reisebrevet fra denne turen kan leses her).

Men uansett hvor skummelt det måtte virke; planen skulle gjennomføres! "Herregud, Ronald, skal du bo på 16 kvadratmeter - i en blokk full av hylende, party - kids?!" tenkte jeg, idet jeg trykket ENTER for å sende søknad om hybel.  Jeg så for meg hektiske skoledager som eneste gamling i en klasse med tyve, tredve fnisete småjenter, men trøstet meg med at tre år går fort, og snart ville jeg være tilbake i min gamle, trygge tilværelse -  i min kjære leilighet og jobbe på min kjære Colorline-båt.

Jeg skalv i stemmen da jeg ringte Skumle- Tyldum for å få litt info om skolesøknaden. Jeg hadde jo aldri snakket med dama før, og hadde ikke peiling på hva slags menneske dette kunne være. Det slo meg at hun virket en smule scary idet jeg la på røret, men ante ingenting om hvor skummel hun faktisk var!

Skumle Tyldum

Og godt var det - for hadde jeg visst hva slags status denne dama hadde i systemet, og hvordan det stikkende hekseblikket hennes lett kunne skadet netthinnen og min mentale helse for resten av livet, ville jeg sannsynligvis trukket søknaden og droppet hele skoleprosjektet. Min noe naive uvitenhet rundt andre mulige skummelheter gjorde at jeg faktisk også her - med skjelvende hånd, trykket enter. Ikke ante jeg at Tyldum - med sine sittende Elvis - imitasjoner, ville forkynne at vi - ved å gå i hennes fotspor, i praksis ville ende opp som en gjeng oldfruer.

Lite ante jeg også om at hennes arvtaker skulle være en person med diktatortendenser og et personlig behov for å markere seg som leder. Og ikke minst: hvordan i helvete skulle jeg - i mine villeste fantasier, kunne se for meg at en husøkonomutdannet lærer, som selv er i ferd med å fullføre et masterstudie, skulle forsøke å overbevise meg om at man kan gjøre støvsuging til et akademisk fag? Jeg kunne heller ikke ane at samme dama skulle bli et megastort irritasjonsmoment, parallelt med at jeg måtte respektere henne som fagansvarlig.

Jeg har også erfart at denne mafialignende skoleeliten til tider kjører en pedagogisk praksis som både er uetisk, demotiverende og regelbrytende. En liten utskeielse etter en tur til Dublin, og et påfølgende arbeidskrav i bakfylla holdt på å velte emnet 1200 for meg, og det var kun takket være mine omsorgsfulle medstudenter Ina og kjære Susann, at jeg med nød og neppe kom meg på skolen den dagen!

Men når jeg i tillegg tillot meg selv å komme med krass kritikk mot en lærer hvor markeringsbehovet betyr mer enn målet om å gi oss et godt læringsutbytte, endte det med at jeg ble straffet med karakteren D istedet for C. Klage ble tatt til etterretning, og C'n var i boks - til tross for "hihihi - du har litt lite struktur når du beskriver renhold av tepper". Jeg visste faktisk ikke at det i det hele tatt var mulig å løfte oppgaver knyttet til renhold av tepper opp på et akademisk nivå! Og skal jeg være ærlig; jeg sliter fortsatt med å forstå det. Det er da bare å støvsuge og rense det for faen!

Beste gjengen!!

Men heldigvis hadde vi Oddvar! Ja, vi elsker Oddvar! Hans utrolige evne til å få oss til å forstå regnskap, hans beroligende og trøstende ord i forkant av eksamener, og hans humoristiske innslag i klasserommet, gir ham i mine øyne tittelen favorittlærer, og finnes det priser for årets lærer burde denne absolutt gått til ham. Da vi gjennomførte regnskapseksamenen trodde jeg virkelig det hadde gått til helvete, så jeg ble lettere sjokkert da jeg åpnet studentweben og leste karakteren B. Er dette en del av samme mafiagreia - bare i motsatt ende av skalaen, skal jeg selvfølgelig ikke klage, men man kan innimellom begynne å lure på hva som legges til grunn for karaktergivningen. Uansett er Oddvar en av de få lærerne jeg har hatt som faktisk har gitt meg et vanvittig læringsutbytte - no doubt! Og når man tror det har gått skikkelig på trynet, men ender opp med karakteren B, har man kanskje lært mer enn man tror.

Alle negative ting til tross; Oddvar er bare ett av en lang rekke momenter som får meg til å tenke "Herregud hvor glad jeg er for at jeg tok de valgene jeg tok i 2011!" Det har så langt vært et ti måneders langt eventyr. Den hodetatoverte - "badass" - Martins-stamgjesten sjokkerte både seg selv og andre med å få klassens første A. Og selv om denne har hengt på meg som en forbannelse i ettertid, må jeg innrømme at det ga meg en vanvittig kick-start på året. Jeg tenkte: "Jøss - er det ikke mer som skal til?" - noe som selvfølgelig førte til en aldri så liten prestasjonsangst i ettertid. Dette har nå stabilisert seg, og jeg har måttet ta til takke med karakterer på et litt mer moderat nivå - noe som igjen gjør at skuldrene er senket og studiet har blitt en ren nytelse!

Ikke vet jeg hva som har skjedd med dagens studenter, men fryktmomentet "party-kids" uteble i sin helhet, og ble forsåvidt en problemstilling som til dels ble snudd på hodet. Her var det stille som i et spøkelseshus - hvor ikke engang spøkelsene var i stand til å spøke! Hva er det med dagens ungdom?! Helt i oppstarten av skoleåret var det noen få spanske utvekslingsstudenter i min korridor som forsøkte seg på noen utskeielser, hvilket resulterte i et oppslag på døren fra en sur student som ikke fikk gjort leksene sine.

Strengt fra lesende sutreklut. Mitt room number var 412.
Og hva faen er greia med smilet i bunnen?!

Makan til syting da gitt - og det skulle komme fra blokkens midtlivsmann, som før han flyttet var redd for at festing skulle bli et problem. Jeg hadde overhode ingen intensjoner om å klage på festingen - jeg var vel heller mer opptatt av om jeg snart ble bedt på fest til de spanske skjønnhetene, noe den furtete lekseleseren i andre enden av gangen satte en effektiv stopper for. I tillegg flyttet mine to livlige, syngende nabojenter fra Bergen - Anniken og Jannike, og stillheten som fulgte ble faktisk i drøyeste laget. Nå sørget jeg riktignok for at en av mine polske naboer måtte flytte, men det var fordi han spilte høy musikk 24 timer i døgnet syv dager i uken, så etter tre måneder uten én natt med sammenhengende søvn, sprakk det for meg. Sammen med nabo Jannike sørget vi for at polakken måtte pakke sakene og flytte to etasjer nedover i bygget.

Leseavdelingen i min 16 kvm leilighet i studenthuset

Sosial sammenkomst etter en eksamen i vinter - masse plass!
Erlend forsøker her å demonstrere hvor godt utrustet han er. Badass!

Og min frykt for å bli klassens olding var helt ubegrunnet. Ja, jeg er riktignok klassens eldste hannkjønn - ihvertfall etter at den rullingsrøykende Professor Grønnsåpe fra Trøndelag kastet inn håndkleet og forlot oss. Men det skulle jo vise seg at gjennomsnittsalderen på skolen vår er rundt trettifem år, noe som gjør at jeg virkelig føler meg som en av mengden - i tillegg til at en haug av studentene faktisk er eldre enn meg. Og fnisete småjenter - vel vi har unge jenter i klassen, og noen av dem har sikkert fnist litt innimellom, men det er jo bare kos! Og de positive tankene om at tre år går fort, er også en ting som er snudd litt på hodet - jeg er redd denne tiden faktisk vil gå altfor fort, og at tårene sannsynligvis vil presses frem for flere av oss i det øyeblikket vi leverer bachelor - oppgaven i 2014.

For lite visste jeg om hvor fantastisk dette skulle bli! At jeg skulle bli en del av en slik herlig gjeng! Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle føle meg så integrert og trives så vanvittig godt i et slikt samfunn. Vi har unge gutter og jenter, vi har voksne og godt voksne - med erfaringer fra yrkesliv. Vi har avdanka kokker, barnehagetanter og bussjåfører. Vi har gifte, samboere, skilte og single. Vi har ateister, kristne og muslimer. Vi har temperament, humor og engasjement. Noen er sjenerte og tilbaketrukne, andre storkjefta og frempå. Vi har vært vitne til brudd i forhold, mens andre har funnet kjærligheten. Uansett, alle forskjeller til tross; det er helt utrolig at man kan bli så sammensveiset i løpet av ti måneder!

Gråt, krangel, latter, sarkasme, irritasjon, forventninger, spenning og pur glede har gått hånd i hånd fra den dagen vi entret skolen i August. Og det er helt herlig! Det er så omfattende, så komplekst og så vanvittig givende å være en del av det - særlig når man går skole etter tyve år i arbeidslivet.

Klassens første par, Mari og Daniel -  herlig!

Kostklassens første par, Erlend og Helene. Bildet ble tatt i januar, og på dette tidspunktet var det bare Helene og jeg som visste at de ville bli et par! De er nå - omsider, offisielt sammen, men har hatt et hemmelig forhold i to måneder. Lykke!

Noe av det som kanskje har fremkalt bortimot hele spekteret av emosjonelle ytterpunkter, er uten tvil arbeidet med gruppeprosjekter. For meg er dette en helt ny erfaring, og til tross for både opp - og nedturer har det vært utrolig givende å holde på med. Jeg tror aldri jeg har deltatt i noe tidligere i livet som har gitt meg den samme følelsen av det å bli sammensveiset, det å tilpasse og respektere hverandre og det å oppleve gleden, lettelsen og stoltheten over å levere noe man har jobbet frem sammen. Siste gruppeeksamen ble levert i går, så nå er det bare å vente på resultatet. Takk for et herlig samarbeid, gruppe 4 - dette ble vanvittig bra!

Kaos og forberedelser før eksamen i materiallære, Joachim, Lene og Susann.  Susann ville ikke bli tatt bilde av med fletter, men jeg insisterte! 

Som individuell student kan jeg også notere meg rekordtall i nye opplevelser, erfaringer og oppdagelser. Det hele har vært som en sammenhengende kavalkade av stimulerende og selvutviklende prosesser - ikke bare i skolesammenheng, men også utenom skolen. Jeg gruet meg til å forlate Larvik og min trygge tilværelse i nyoppusset leilighet, men nå er denne solgt og erstattet med splitter ny kåk Lillestrøm. Her trives jeg så godt at jeg til tider lurer på om jeg noen gang klarer å flytte herfra igjen. Det gikk helt greit å bo på 16 kvadrat, men nå har jeg forsøkt det også, og jeg må innrømme at det var utrolig digg å flytte inn i 48 kvadrat med oppvaskmaskin og veranda!

Åråsen studenthus - mitt gamle hjem Åråssvingen 11 til venstre, og Åråssvingen 9 - mitt nye hjem til høyre. 

Mitt nye hjem, der det står en litauer og legger siste hånd på verket. 

Liten moral til slutt: Følg dine drømmer, grip sjansene som dukker opp, og overse det som gjør livet surt! Så langt har alt gått over all forventning dette året for mitt vedkommende, og det kan i stor grad skyldes fokuset på muligher og positive tanker, i tillegg til at jeg foretrekker å vanke med folk som tenker på samme måten. Graver man i dritt, blir man som kjent møkkete på hendene - og det er det ingen mening i! Gi gass, men sving unna det som forsurer livet! Ditt valg..

Første skoleår ble avsluttet med en kjempeflott kveld i Rælingen, på terrassen til Nick. Takk til dem som engasjerte seg for å få til dette, og en ekstra takk til Nick og Marte som stilte sitt paradis til rådighet for å gi oss en verdig avslutning på året.

Til slutt: Takk for et flott skoleår, både Husl og Kost på alle klassetrinn! Og lykke til videre i livet, dere som nå har levert bachelor. En ekstra klem til Susann - du er best!

Jeg gleder meg allerede til neste skoleår, men først er det sommer, sol og ferie! Nyt det!


God sommer!