Noah, du skulle bare nektet! Del 9

Oppdatering: Noah, du skulle bare nektet! har nå blitt e-bok, og kan kjøpes hos ebok.no

 Jeg skal på en etterlengtet friperiode, og det gjør ikke vondt i dette været! Nå skal der nydes en iskold pils i aftensolen, og så tar vi lige nu en skål med Noah og den naive gjengen rundt bordet hans. Her kommer del 9. 

Skål!

 

Na’ama reiste seg, og forsøkte å føle litt på virkeligheten igjen. Hun var blek og skjelven, så det var ingen tvil om at hun tok nyheten om storflommen på alvor. Likevel stilte hun seg undrende til dette vannvittige prosjektet, og stusset over at akkurat hennes mann var utvalgt til å bygge denne arken. Hennes snart sekshundreårige ektemann hadde rett og slett sagt ja til et uoppnåelig oppdrag fra Gud - uten å snakke med henne først!.  

- Det er vel på tide å få i seg litt mat, sa hun idet hun reiste seg og gikk fra bordet. - Noen som har lyst på litt villsvinrester fra i går?

Hun gikk bort til kokegropen og hev oppi mer ved før hun forsvant inn for å hente matrestene fra kvelden før.

- Jafet! kom det skarpt fra utsiden av vingården.

Det var Ruth, kona til Jafet. Det var ikke alltid godt å si hvem av dem som var verst, Jafet eller kona, men en ting var i hvert fall sikkert; hun var like mye ei møkkakjerring som Jafet var en møkkamann. Hun var rett og slett en kvinnelig utgave av Jafet; ustelt, illeluktende, feit og møkkete, i tillegg til å være like kranglete og ufin som Jafet - om ikke noen hakk verre. Kort sagt, til sammen var de et forferdelig plagsomt og ekkelt ektepar, som kjeftet og kranglet så å si bestandig, både med hverandre og med de fleste andre i landsbyen. 

- Pokker, sa Jafet stille. - Slutt på freden! Den kjerringa går meg på nervene!

- Er det fortsatt vanskelig mellom dere? Spurte Noah.

- Det blir bare verre og verre! Vi prøver jo, men det blir liksom aldri noe greie på det. Vi har våre lyse stunder innimellom, men stort sett er det et helvete!

- Hm, slitsomt å ha det slik i lengden, svarte Noah medlidende.

Jafet var jo sønnen hans tross alt, og uansett hvor håpløs og vanskelig han til tider kunne være, var det ikke fritt for at han kunne kjenne et snev av farsinstinkt når har skjønte at Jafet slet med ekteskapet.

- Jeg kommer, snøvlet han og forsøkte å gi inntrykk av å være bortimot edru.

- Ja, det er på tide å få ryddet opp i teltet! Det ser ikke ut! svarte hun gnålete.

Hun ble stående og følge med helt til hun hadde forsikret seg om at Jafet hadde reist seg, hvorpå hun snudde og vagget av gårde igjen, uten å si så mye som et ord til verken Noah eller de andre.

I motsetning til de fleste andre i landsbyen, hadde ikke Ruth og Jafet tatt seg bryet med å bygge hus, og var blant de få som ennå bodde i telt. Da de første omreisende kom til Sypressfjellet for hundre år siden, var det vanlig å bo i telt, men ettersom folk begynte å slå seg ned og dyrke jorda, var det stadig flere som bygde langhus for å bo litt mer komfortabelt. Mange av dem bodde i store generasjonsboliger som gjerne rommet både to og tre familier, i tillegg til husdyr. Men bare tanken på å bygge hus var nok til at både Ruth og Jafet ble svette, og det var jo ingen som ville bygge hus sammen med dem heller. Derfor ble de boende i det slitte teltet sitt i den mer lugubre delen av landsbyen, hvor det ikke var så høye krav til verken byggeskikk eller boligstandard. Denne delen av byen var nok en av grunnene til at Gud ønsket en ny start, for i nabolaget til Ruth og Jafet var slossing, drap og voldtekter en naturlig del av hverdagen. Jafet var derfor tilbøyelig til å akseptere at en storflom var nødvendig, og skulle han dømme ut ifra sitt eget nabolag, måtte han innrømme at en utrydning ville vært på sin plass.   

- Dette var - eh, interessant må jeg si, snøvlet han og takket for vinen. - Jeg må - som dere sikkert skjønner, dra hjem en tur. Det ser ut som et bomba horetelt hjemme, så hvis jeg ikke tar meg en rydderunde nå, er jeg redd jeg må sove på gata i natt, og det er lite fristende i det nabolaget mitt - hvis dere forstår. Vi får snakke videre om denne planen senere - eller kanskje i morgen. Hvis du mener alvor med dette fatter, må jeg jo snakke med Ruth om det. Jeg regner med at hun også fikk billett til båtturen?

Han hadde innerst inne et håp om at møkkakjerringa kanskje kunne bli igjen når storflommen kom - hvis den kom. Planen var jo liksom at jorden skulle renses, så han så ikke helt logikken i at hun skulle være med. Men så begynte han å tenke på at han aldri hadde så mye som tatt i et kokeredskap, og Ruth var tross alt veldig god på det med matlaging. Derfor kom han frem til at han heller fikk ta henne med seg ombord, selv om han var småbekymret over tanken på at hun skulle spre sine dystre, bistre gener over jorden etter flommen. For det var ingen tvil om at med hennes gener som grunnlag, ville den nye menneskeheten få en veldig dårlig start. Det bekymret ham også at så lenge Ruth skulle ta del i menneskehetens forplantningsprosess, var han selv dømt til å ha fysisk omgang med henne, og det av en karakter han de siste årene hadde funnet direkte frastøtende.

- Jada, svarte Noah. - Konene skal være med, så du kan likegodt gi henne nyheten med en gang, og så kan du forberede henne på at du vil komme til å være litt opptatt med båtbygging noen år fremover.

Jafet sukket.

 - Ok gutter, vi snakkes!

Han løftet hånden og hilste farvel før han småsprang bortover den støvete stien mot slumstrøket han bodde i.

Sem kikket mot sola.

- Huff, tida flyr! Jeg har noen krukker i ovnen som snart er klare nå, så jeg tror jeg må stikke. Men skal vi ta et møte i morgen tidlig da, så vi får begynt å planlegge litt?

- Ja, det hadde vært fint! Kommer du også Kam?

- Jada, jeg regner med det, hvis vi kan ta det litt tidlig. Har en del møbler som skal gjøres klar til levering i morgen, i tillegg til at jeg har lovt Sarah fire nye stoler til huset i dag.  

- Ok, da sier vi det slik, sa Noah.  En liten stund etter soloppgang da.  

Kam og Sem reiste seg og Na’ama ble stående i døråpningen med et stort fat villsvinrester.

- Skal alle gå nå da - nå når maten endelig er klar?

Sem og Kam kikket på hverandre og smilte.

- Typisk muttern, kom det lattermildt fra Kam. - Vi får ha det til gode! Snakkes i morgen - farvel!

- Ha en trivelig, dommedagspreget aften godtfolk!

- Sem! Ta deg sammen!

Na’ama kikket strengt på Sem idet hun satte fra seg fatet med villsvinrester på bordet. Sem smålo og vinket før han spaserte på sitt autoritære vis bortover mot krukkeverkstedet sitt. Noah kikket på matfatet og sier stille:

- Hvem skal spise alt dette da?

Det virket som Na’ama hadde kommet seg over sjokket, for nå hadde hun fått tilbake skingrestemmen sin, og var like intens og gnålete som før.

- Bare spis du, så får vi se hva vi gjør med restene etterpå.

- Restene?? Jeg trodde dette var restene jeg!

- Noah!

- Ok, ok! Klart jeg skal spise kjære! Klart jeg skal spise…

Noah, du skulle bare nektet! Del 7

Kjempegamle Noah

Kam hadde omsider fått tilbake taleevnen etter sjokknyheten, og begynt å få normal farge i sitt smale, velstelte ansikt.

- Men la oss si at det blir slik da… ,sa han nølende.

- La oss si at det blir slik at hele verden skal bli borte under denne storflommen. Hva da med alle venner, barn, slektninger og kjæledyr? Har de alle gjort seg fortjent til å dø? Jeg må innrømme at jeg ikke ser helt meningen med å leve videre etter flommen hvis jeg mister alt jeg eier, i tillegg til at jeg aldri får se vennene mine igjen!

- Altså, det eneste jeg kan si, er hva Gud sa til meg, svarte Noah. - Vi fire skal være med, og vi skal ta med våre koner. Alle andre skal druknes - store og små, mennesker og dyr. Bortsett fra de dyra vi tar med oss selvfølgelig.

Kam var en veldig sosial mennesketype, og hadde masse venner i landsbyen. Han var også den som var mest følsom, godhjertet og omsorgsfull av de tre brødrene. Han brydde seg om alle han ble kjent med, og hadde en egen evne til å få folk til å føle seg vel i hans selskap. Folk var glade i ”guttungen” og han var glad i folket.

Men det var ett menneske som betydde ekstra mye for ham. Mirjam! Tanken på at hun skulle drukne i denne storflommen var det som bekymret ham mest akkurat nå.

Han kikket tungt og sørgmodig ned i bordet. Han kunne simpelthen ikke miste Mirjam! Han kunne ennå huske første gang han traff henne, under druehøstingen for tre år siden. Hun hadde forsøkt å gjemme seg bak et tre i enden av druegården da Kam fikk øye på henne. I det øyeblikket øynene deres møttes, oppsto et begjær som var umulig å slukke - både for tjueåringen Mirjam, og for den ungdommelige åttitreåringen Kam. Hun så grensesprengende deilig ut fra hans side av treet! Gjennom druebladene kunne han skimte det mørke, lange håret som dekket deler av ansiktet hennes. Hun virket nervøs og redd, men samtidig leken og full av ungt begjær - på en måte som nesten skremte ham. Han merket godt at kroppen hans fortsatt fungerte selv om han hadde passert åtti, og denne jenta visste å sette den ellers så trofaste mannen på prøve! Her sto han, helt alene - med et vesen som kunne vært selve symbolet på erotikk og sensualitet, og ble invitert inn i en verden han hadde glemt eksisterte, og som han ikke hadde vært delaktig i på så lenge han kunne huske.

Budskapet hennes var ikke til å misforstå, og da hun begynte å løsne på overkroppens små, frekke skinnfeller, skjønte Kam at løpet var kjørt.  Del for del falt og ble liggende i gresset ved de nakne føttene hennes, og den perfekte ungjentekroppen ble gradvis synliggjort på en måte så sensuell og forførende at Kam glemte både druer og kone. Før han visste ordet av det, lå de begge to ved foten av treet og innledet noe som skulle bli det villeste og mest lidenskapelige han hadde vært med på noensinne. Han kunne ikke huske å ha opplevd noe lignende tidligere i livet, og ble der og da totalt henfallen til den unge jenta. Og Mirjam satte tydeligvis pris på oppmerksomheten, for da Kam kom til seg selv igjen etter den friske akten under treet, smilte hun og nærmest befalte at de snart måtte møtes igjen. Og det gjorde de - gang på gang, og hadde nå hatt et hemmelig forhold i snart tre år. Han hadde for lengst akseptert sitt dobbeltliv og sin utroskap, og tok vare på begge sine kvinner på best mulig måte. 

Men nå var situasjonen altså den at han om kort tid skulle gå ombord i en dommedagsredningsbåt og se på at resten av verden skulle druknes, og den eneste han fikk lov til å ta med seg var kona Sarah - altså måtte han forlate Mirjam, og la henne omkomme. Han nektet å akseptere dette, og hadde allerede begynt å gruble på løsninger for å redde henne. Han fikk en idé om å ta henne med opp på toppen av et fjell som var så høyt at Gud ikke ville klare å dekke det med vann.

- Men hvor høyt kan det høyeste fjellet under himmelen være da? spurte han, lett optimistisk.

- Tja, si det. Det må da være mange hundre meter høyt, hva tror du Sem?

- Jo, det er nok mange hundre meter høyt. Kanskje over tusen meter også, svarte Sem alvorlig, og nikket langsomt mens han klødde seg i det grå hakeskjegget. - Sikkert mye høyere enn fjellet vårt.

Han pekte mot Sypressfjellet som hadde sin fot i den andre enden av vingården - der hvor Kam og Mirjam møttes første gang. Gress og småbusker vokste tett i tett oppover i skråningen. Så ble det brattere, og buskveksten gikk over i en tett skog av Sypresstrær som fortsatte oppover i fjellet.  Ingen i familien visste hvor høyt fjellet var, og ingen av dem hadde noen gang vært på toppen. Det hadde liksom alltid vært der, og gitt dem ly for vær og vind uten at noen hadde ofret det en tanke, lurt på hvor høyt det var, eller hva som fantes på toppen.

- Men hvis Gud sa at vannet skal dekke selv de høyeste fjellene under himmelen, fortsatte Kam ivrig. - Hva da med fjellene som er høyere enn himmelen? Vil ikke vannet dekke dem?

Sem og Noah kikket ettertenksomt på hverandre.

- Hm, grublet Noah stille. - Jeg tviler egentlig på at det finnes fjell som er høyere enn himmelen. Uansett er det ingen som klarer å komme seg opp til toppen av slike fjell, så dette er ikke noe vi trenger å tenke på. 

Sem nikket bekreftende, og Kam sank sammen igjen med et skuffet uttrykk i øynene. Han begynte nå å innse at hans Mirjam-redningsaksjon i utgangspunktet var helt håpløs, for hvis han skulle klare å redde henne fra floden, måtte han ta henne med til et fjell som var høyere enn himmelen, og mest sannsynlig ville han aldri finne et slikt fjell. Og ut ifra forklaringen til faren, forsto han at skulle et slikt fjell eksistert et eller annet sted i verden, ville ikke Mirjam klart å finne det - og i hvert fall ikke kommet seg opp til toppen før storflommen.

- Men hva om det finnes dyr på toppen av de fjellene da?

Alkoholen hadde begynt å virke, og Jafet var i ferd med å gå inn i møkkamannmodus. Han stilte sine spørsmål på ekte Jafet vis; sarkastisk, småspydig og irriterende.

 - Hvis det finnes fjell som er høyere enn himmelen, finnes det vel dyr der som vil overleve flommen? fortsatte han høyrøstet og snøvlete. 

Noah sukket dypt og tok seg en stor slurk vin. Han begynte å føle seg veldig presset, for hvis han på noen måte skulle få hjelp til å bygge denne redningsbåten, var det viktig at sønnene hans ikke tvilte på Guds plan. Derfor var han simpelthen nødt til å beholde roen og svare så overbevisende han kunne på hvert eneste spørsmål - i hvert fall så lenge Gud ikke grep inn for å støtte ham. Gud hadde sagt at han ville hjelpe hvis det var noe viktig, men han ville sannsynligvis ikke komme tilbake før arken var ferdig og familien hadde kommet seg om bord sammen med alle verdens dyrearter. Først da ville han stige ned fra det hemmelige gjemmestedet sitt for å telle over dyra, lukke båtdøren, for deretter å åpne himmelens vredefylte dommedagssluser som skulle utslette naboer, venner, svigerfamilie, ensomme gamlinger, forelskede ungdommer, nyfødte barn, kjæledyr, ville dyr og alt annet som kunne krype og gå.

Noah, du skulle bare nektet! Del 6

Endelig helg og tid for fredagskos, pils og taco. For mitt vedkommende blir det en fredagskveld med jobbing og atter jobbing, og slik vil det forsåvidt være i nærmere to uker til. Og skal jeg være helt ærlig, er jeg veldig glad for at jeg er ombord på Superspeed i disse dager. Den kjempegale radiosjefen Harold Camping fra USA har nå gjennom sin radiostasjon Family Radio, offentliggjort at jorda skal gå under i morgen. Eller - det vil si, ting begynner så smått å skje i morgen, ved solnedgang. Da begynner et jordskjelv som skal vare i 24 timer ifølge den i overkant bibeltro lederen. Jordskjelvet skal være så stort at flere millioner mennesker kommer til å dø. 

Han sier imidlertid ingenting om hvilken solnedgang det er snakk om. Godt mulig at han ikke har fått med seg at jorda er rund, og at han med solnedgang mener "når sola forsvinner ned bak kanten på jorda starter helvete". Hvis han derimot tar utgangpunkt i at kloden er rund, kan vi jo risikere å måtte vente i nærmere 24 timer før noe som helst skjer. En annen teori kan være at skjelvene starter der det til enhver tid er solnedgang, slik at sol og jordskjelv går hånd i hånd på en måte. Da vil det med andre ord bli 48 timer med jordskjelv til sammen. DET er vel ny rekord for Tellus eller?!


Men nå er det jo mange av dere som er kristne, litt kristne, eller går i kirken for å døpe ungene, gifte seg eller enkelt og greit få lettet litt på samvittigheten. Dere kan slappe av, for ifølge Harold Camping vil Gud ta seg av dere. Vi andre må bli igjen på jorda i fem måneder til, og så vil selve undergangen skje cirka 20. oktober. Sukk - er SÅ lei dommdager! Og så jeg som har søkt på skole og allting!


Jeg beklager å måtte bringe dere disse sjokkerende og dystre nyhetene nå, men det er bedre at dere får vite det litt i forveien, slik at dere kan nyte det døgnet vi nå har foran oss, før deres kristne venner reiser til himmels. Begynner folk rundt deg å forsvinne i løse lufta, vet du hva som er på ferde. Da er det bare å raske på og bli kristen, eller finne fram en kasse brennevin.


Og ingenting er vel bedre enn å lese litt om dommedag når dommedagen snart inntreffer! Det er jo fredag, og tid for del seks av "Noah, du skulle bare nektet!" Noah sliter med å få sønnene med på prosjektet, og vinen går ned på høykant under møtet. 


Har du ikke fått med deg de fem første delene, er det på tide å begynne. Historien er min sprøe og ville versjon av Bibelens syndeflod - altså den "forrige" dommedagen.


Jeg ønsker alle dere landkrabber lykke til med dommedagen, jordskjelv og Guds vrede, mens jeg selv sitter trygt og godt i den moderne tids Noahs ark - Superspeed 2. Paradoksalt nok er det såvidt jeg vet bare syndere ombord på denne redningsskuta. Men litt flaks må man ha - blir spennende dette!


Kos deg med Noah og familien hans, og god dommedagshelg!

Gammeldags dommedag. Kilde: http://www.siena.org/Blog.

- Altså, runget det fra Sem etter at han hadde svelget unna den første koppen. Han var den eldste av brødrene - nittitre år gammel. En fornuftig og klok mann, som Noah ofte rådførte seg med, og det var gjerne han som tok de store avgjørelsene i familien.  Han var en kraftig, velbygd og meget velstelt mann, med en autoritet og myndighet som gjorde at han alltid fikk full oppmerksomhet når han ba om det - både fra brødrene og foreldrene. 

- Du har altså fått i oppdrag av Gud å bygge en båt som er hundre og førti meter lang, tjuefem meter bred og femten meter høy, og gå inn der sammen med alle verdens dyreslag, for så og vente på en storflom som skal skylle bort alle mennesker og dyr på jorden?

- Ja, det er visst det som er planen ja, svarte gamlingen, som om det skulle vært den største selvfølge, selv om han på samme tid virket en smule brydd over at han så lett hadde inngått denne håpløse dealen med Gud. 

- Men hvordan kunne han be en mann på snart seks hundre år om å utføre et slikt oppdrag?

- Ja, si det. - Det kan jo hende han har spurt flere andre før meg, men at de rett og slett har nektet - hva vet jeg.  Og så har jeg litt vanskelig for å si nei da vet du - særlig når jeg har drukket, så da lot jeg meg overtale.  Forresten sa han at dere tre skulle hjelpe til, siden dere ikke har noe annet å gjøre likevel.

- Sa han det? Skøyt Jafet inn, som den eneste av dem som faktisk hadde mer enn nok av fritid. - Han er ikke lite frekk heller! Jeg har da nok å fylle dagene med, så egentlig har jeg ikke mulighet til å hjelpe til i det hele tatt. Forresten virker det rimelig meningsløst å bygge en båt oppi fjellet her uansett. Bortkastet tid - mildt sagt, mumlet han og grep fatt i koppen sin.

- Det er slik Gud vil ha det, svarte Noah

Jafet tømte koppen og satte den hardt fra seg.

- Ja vel, så det er slik Gud vil ha det? Han som skapte vår tipp, tipp, tipp, tipp, tipp, tipp, tippoldefar ut av en neve med jord? Han brukte seks dager på å skape hele jorden - inkludert alt av mennesker, dyr og planter, og nå må han ha hjelp av oss til å bygge en skarve båt?! Hva om du blir lurt? Nå må vi bruke flere år på et prosjekt som mest sannsynlig er totalt bortkastet! Du skulle bare nektet! Det er Gud som har rotet til sitt eget skaperverk, og det får han selv ta konsekvensene av!

Han kikket oppi den tomme koppen og la mumlende til:

- Hvis han ikke har mer kontroll på sine egne, vil jeg påstå at dette med allmektigheten er sterkt overdrevet. 

- Ok, mulig det var dumt av meg å si ja! Noah begynte å bli irritert og høyrøstet. - Men nå har jeg lovet Gud dette, slik er det bare. Og avtalen er bindende, så det nytter ikke å trekke seg nå, sukket han. 

- Men Jafet har et poeng, kom det alvorlig fra storebror Sem. - Hvis Gud er så allmektig - hvorfor skulle han bry seg om å spare livene våre for å videreføre menneskerasen? Hadde jeg vært Gud, hadde jeg slettet alt og alle og startet på nytt - når det først var så viktig å få renset jorden mener jeg.

Han holdt frem koppen sin for å få påfyll. Den skjelvende moren fylte villig opp, og lyttet interessert til det den kloke sønnen snakket om.

- Gud ville brukt seks dager på å kjøre hele skaperprosessen i reprise - inkludert splitter nye mennesker og dyr, i hvert fall hvis han fortsatt er like effektiv som han var.  Da kunne han selv tatt ansvaret for å følge det opp på nytt, for å gjøre verden så perfekt han ville ha den. I stedet forsøker han seg nå på en lettvint løsning som tvinger oss til å bruke mange år på å bygge en slags båt, for deretter å la vår familie bruke generasjoner på å bygge opp igjen menneskeheten!

- Han brukte opp mye av kreftene da han skapte jorden, i tillegg til at han har kommet litt ut av trening når det gjelder det å skape de store tingene, avbrøt Noah med blikket ned i bordplaten, - Han orker visstnok ikke å gå igjennom det hele en gang til. Derfor har han bestemt seg for å gå for denne løsningen.

- Så han er ikke så allmektig lenger altså? Hvis ikke Gud klarer å skape en perfekt verden selv, hvordan forventer han da at vi skal klare det? Det er da ingen av oss som er noen helgener, så hvis det er slik at Vårherre er litt redusert for tiden, og trenger hjelp til en ny start, skjønner jeg ikke hvorfor han valgte akkurat oss til jobben!

Sem nikket mot Jafet og Kam for å understreke at det ikke var faren og moren han siktet til, for de var sannsynligvis perfekte i Guds øyne. Men det lå jo i kortene her at det var brødrene som måtte ta ansvaret for at menneskerasen skulle formere seg etter storflommen, og det var vel ingen av dem som følte at de hadde verken livsstil, arveanlegg eller noen form for egenskaper som var verdt å satse på av hensyn til kommende generasjoner. Der hadde Gud gjort en altfor dårlig research, og bommet stygt på valg av hvem som skulle legge grunnlaget for fremtidens menneskelige gener. Og resultatet av det igjen, ville vel sannsynligvis bli en ny storflom om et par tusen nye år - eller andre former for dommedagsritualer og guddommelige straffemetoder. 

Det ble stille rundt bordet igjen. Rederfamilien ble en stund sittende i en støvsky fra en gjeng unger som passerte i et kappløp med et lite villsvin. Både ungene og villsvinet hylte og sprang så man skulle tro det sto om livet, og villsvinet følte det sannsynligvis slik også. Kam løftet blikket og registrerte to unge gutter stå og kaste stein på hverandre på utsiden av vingården - helt til en av dem ble brutalt truffet i pannen og falt om. Ute på marken sprang en livredd jeger med en illsint okse etter seg, med to gapskrattende, skjeggete slosskjemper som publikum. Livet gikk med andre ord sin vante gang i den lille landsbyen. Ingen ante hvilken skjebne som ventet dem, og ingen ante at ved det kumøkkbefengte huset til Noah ble det nå diskutert hvorvidt noen av innbyggerne i det hele tatt hadde en fremtid.

Noah, du skulle bare nektet! Del 5

            

 Neida, samtalen med Gud var nok ingen drøm. Og han husket hvert eneste ord som ble sagt, så det var så avgjort ingen fyllefantasi heller.

 - Far? Forsøkte guttungen på nytt.

Den kjempegamle mannen slapp de skrukkete hendene ned på bordet og blottla et ansikt som for øyeblikket så enda eldre ut enn vanlig - så alvorstynget at til og med den gamle skingrestemmekjerringa satte seg bekymret ned ved bordet. Hun hadde jo kjent mannen i over hundre og tretti år, og skjønte når noe alvorlig var på ferde, så nå satt både hun og guttungen forventningsfulle og ventet på hva han hadde å fortelle. 

I samme øyeblikk kom Sem og Jafet ruslende for å hilse på. Det hadde også for dem blitt en tradisjon å stikke innom de gamle etter frokost, og i dag passet det slik at begge avla sitt besøk samtidig.

- God morgen godtfolk, runget den dype stemmen til Sem høflig og en smule formelt. 

Noah kikket fortsatt stivt foran seg med hendene på bordet, mens Na’ama og Kam satt spente og ventet på hva han skulle si. Kam gjorde tegn til storebrødrene om at de skulle være stille og sette seg ned.

- Nei, men jøssameg da, kom det krast fra Jafet. Han var nitti år, og den nest eldste av sønnene.  I motsetning til de to brødrene sine, var han alltid ustelt, illeluktende og skitten. Håret hans var eneste stor, grå høysåte, skjegget sto rett ut og var som regel fullt av matrester, og den flekkete kjortelen var som fastlimt til den korpulente og svette kroppen hans. Alt dette i kombinasjon med hans konstant ufine og frekke framferd, gjorde at han totalt sett måtte kunne karakteriseres som en vanvittig irriterende møkkamann.

 - Hva er det med dere da? Dere ser ut som om verdens ende skulle være nær! 

Han syntes selv kommentaren var litt morsom, og skottet bort på lillebroren - siden han vanligvis var den eneste som lo av vitsene hans. Men nå var det ikke så mye som et lite smil å skjelne i munnvikene til Kam. Han hadde forstått at en særdeles viktig nyhet skulle kunngjøres, og gjorde nok et tegn til storebrødrene om at de skulle være stille og sette seg, samtidig som han nikket i farens retning for å få brødrenes fokus rettet mot ham. Sem og Jafet var ikke vant til en så alvorspreget lillebror, så de skjønte at her var det ikke rom for spøk.

De stirret på Noah mens de sakte satte seg ned ved siden av moren og Kam, slik at Noah ble sittende alene på den ene siden av bordet, med fire par forventningsfulle øyne rettet mot seg fra den andre siden. Det var slik de vanligvis satt når de hadde familiemøter, eller hver gang det hvithårete overhodet hadde viktige kunngjøringer å komme med.

Noah kremtet.

- Jeg har en god og en dårlig nyhet.

- Ja, kom med det nå da! Kam holdt på å sprekke av nysgjerrighet

- Jeg… hadde en samtale med Gud i natt.

- Ånei! Ikke noe sånt fjas igjen! kom det fra Jafet.

- Den dårlige nyheten er at verdens ende - som du nevnte Jafet, ER nær. Veldig nær. Gud har besluttet å utslette alle levende vesener på jorda, for å starte på nytt.

- Starte på nytt? Ja vel? Og hva er så den gode nyheten? spurte Jafet, som om han ikke hadde fattet poenget med den dårlige nyheten i det hele tatt.

- Den gode nyheten, fortsatte Noah, er at vi er Guds utvalgte som får være med når jorden skal gjenoppstå.

Jafet skulle til å reise seg for å gå igjen, for dette var ikke noe han aktet å bruke tid på.

- Sitt! Brølte Noah, og presset hendene mot den sprengferdige skallen. Jafet sank ned igjen som en skremt unge, og forsøkte å få blikkontakt med Sem, for å se om det var noe sympati å hente hos ham. Men Sem satt - som både Kam og moren, og kikket stivt på Noah.

- Si meg, tar dere dette på alvor? stotret Jafet frem. - Har det rablet for dere alle sammen?

- Kan du holde munn og la far snakke ferdig! sa storebroren og dultet borti Jafet med albuen.

Noah tok til orde igjen, og fortalte detaljert om samtalen han hadde hatt med Gud i druehagen sist kveld, og om hans planer om å arrangere tidenes regnvær. Alle, bortsett fra Jafet - som virket totalt likegyldig til det hele, satt som spikret og lyttet til det Noah hadde å si. De mørke øynene til Kam ble større og større, Sem fikk stadig dypere alvorsrynker i pannen, og den ellers så masete kona satt som lamslått ved siden av Kam og kikket stivt på Noah.

Det ble stille rundt bordet. Ingen visste hva de skulle tenke om dette, men av en eller annen grunn tok de det alle på alvor, og forsøkte nå og samle tankene litt. Til og med Jafet begynte etter hvert å innse at Noah virkelig mente dette, og at samtalen med Gud ikke bare hadde foregått i gamlingens hode etter litt for mye vin. Og det var selvfølgelig Jafet som brøt stillheten. Han kikket nervøst og småstresset på faren mens han forsøkte å løse en floke i håret.

- Har du noe vin?

Noah snudde seg mot Na’ama - som så ut som hun var i ferd med å knekke sammen hvert øyeblikk. Hun hadde kjent mannen lenge nok til å skjønne når det var alvor, og uttrykket i Noahs urgamle ansikt var ikke til å misforstå. Hun forsvant inn i huset, og kom kort tid etter snublende ut igjen med en vinkrukke og fem kopper fra keramikksettet de fikk av Sem til hundreårs - bryllupsdagen.

Sem jobbet som pottemaker - den gang hos gamle Haram, og hadde laget det meste av det som sto på folks bord i landsbyen. Han gikk mange år i lære hos Haram, og lærte alle triks og hemmeligheter av ham.  Da det begynte å nærme seg foreldrenes bryllupsdag, ville Sem lage noe som var litt annerledes og ekstraordinært. Han begynte å eksperimentere for å gi kopper, skåler og krukker forskjellige farger, og testet også ut metoder for å gi dem en blankere overflate.  Eksperimenteringen resulterte i en ny teknikk, hvor en blanding av soda og bly ble smurt på koppene.  Deretter ble de brent i en lukket vedovn. Det endelige resultatet ble overveldende, og gaven til foreldrene ble verdens første sett med kopper, skåler og vinkrukker produsert i glasert keramikk. Dette vakte stor oppsikt og begeistring blant innbyggerne, for ikke å snakke om hos de stolte foreldrene. Etter dette sluttet han hos læremesteren sin Haram og startet for seg selv, og da Haram kort tid etter døde, var Sem den eneste pottemakeren i landsbyen. Keramikk-kunsten hans ble viden kjent, og han levde et godt og rikt liv med sin kone Eva.

Etter at alle hadde fått servert drikke av den skjelvende skingrestemmekjerringa - som plutselig hadde mistet både munn og mæle, løftet de koppene sine og skålte stille. Ingen følte vel egentlig at de hadde noe å feire, men alle var enige om at noen runder med vin var på sin plass nå.

Noah, du skulle bare nektet! Del 4

Oppdatering: Noah, du skulle bare nektet! har nå blitt e-bok, og kan kjøpes hos ebok.no

- Planen er at jeg skal sende en storflom over jorden, slik at alt blir dekket av vann. Alt som har en nese som puster skal drukne, både mennesker, dyr og fugler. Dyreartene som lever i vannet får heller være - jeg kan ikke få til alt heller. Men alt liv som ikke kan puste under vann skal ihvertfall dø. Vannet skal stige så høyt at ingen har mulighet til å slippe unna. Absolutt alle verdens fjell skal under vann, og regnet stopper ikke før vannet står syv meter over den høyeste topp under himmelen. 

- Himmel og hav, det blir mye vann det, utbrøt Noah.

- Hehe, det blir vannvittig mye ja, svarte Gud henrykt. - Og planen jeg har for deg, er at du skal bygge en stor båt av Sypresstre.

- Ja vel? En båt? undret Noah.  

- Ja, en båt, eller ark, kall det hva du vil. Uansett - den skal deles inn i mange små rom, og du skal smøre den inn med tjære - både på utsiden og innsiden.  

- Men..

- La meg snakke ferdig, brølte Gud, og fortsatte - Båten skal være hundre og førti meter lang, tjuefem..

- Hundre og førti meter?!  Men Herregud da, jeg kan da ikke bygge en så stor båt alene!   

- Det var da voldsomt til syting og klaging på deg da! sa Gud irritert. - Du får få de tre sønnene dine til å hjelpe deg da vet du, de har jo ikke annet å gjøre likevel. Kan jeg få fullføre nå, så kan du stille spørsmålene etterpå?

- Beklager. Fortsett du min Herre, sukket Noah. 

- Den skal altså være hundre og førti meter lang, tjuefem meter bred, og femten meter høy. Bygg den i tre høyder, legg på et solid tak, og lag en stor dør på den ene skipssiden. Når du er ferdig med båten, skal jeg la storflommen komme og skylle bort alle levende skapninger på jorden.  Men med deg skal jeg inngå en pakt. Du skal ta med deg din kone, dine tre sønner og konene deres om bord i skipet. Dere skal få lov til å leve, for å føre menneskeslekten videre. Og så må du sørge for å ta med hanner og hunner av alle verdens dyreslag, slik at de også får formert seg igjen.

- Alle dyreslag i hele verden? Spurte Noah oppgitt.

- Ja, alle dyr, fugler, slanger og insekter, svarte Gud bestemt - Syv par av de rene artene, og av de artene som ikke er rene, skal du ha med ett par av hver - en hann og en hunn.

- Ojoj, det blir litt av en jobb det, sa Noah, mens han grublet over forskjellen på rene og urene dyr.

- Ja, det gjør det, men jeg hjelper deg vet du, og gir deg styrke, så går det nok bra skal du se. Du har riktignok begynt å dra på åra, men du er da sprek og sterk ennå, ikke sant?

Gud forsøkte å spøke litt når han skjønte at Noah ble både redd og oppgitt.

- Vel, svarte Noah, lett smigret og en smule brydd.

Han rettet seg opp i ryggen

 - Jeg føler meg ikke akkurat som en fem hundre og nittifemåring nei.

- Nei, ikke sant! Kom det entusiastisk fra Gud. - Og så må du og din familie samle sammen masse mat til dere selv og alle dyra, slik at dere har et lager som varer ett år.

- Ett år?! Må vi være inni båten ett helt år sammen med alle dyra?!

- Ja, du skjønner, det vil ta litt tid for meg å få blåst bort alt vannet etter storflommen, så dere må nok regne med ett år totalt. Men du vet - tida raser av gårde når man har mye å gjøre, og med så mange dyr om bord vil det ikke bli anledning til å kjede seg. Det hele er over før du aner det, og etterpå vil dere ha hele jorden for dere selv! Nå må du bare iverksette planene før storflommen kommer, så snakkes vi igjen etter hvert. Noen spørsmål før jeg drar?

Noah kikket ned i vinkrukken - som nå var tom, og svarte nølende:

- Nei, jeg tror jeg har skjønt det. Jeg skal altså bygge en båt av Sypresstre. Den skal være hundre og førti meter lang, tjuefem meter bred og femten meter høy, og bygges i tre høyder. Og når den er ferdig skal jeg fylle den med all slags mat. Og så skal jeg hente syv par av alle de rene dyreartene - og ett par, en hunn og en hann av de urene, og ta dem med inn i båten. Var det korrekt?

- Flott, sa Gud begeistret. - Da har vi en avtale! Da stikker jeg, og så kommer jeg tilbake når du er ferdig med arken og har fått alle dyrene ombord. Hvis det er noe viktig du lurer på, får du bare rope. Og så du - husk å bruke målestokk når du bygger da! Fort gjort å gjøre feil vet du! Farvel så lenge!

- Farvel, mumlet Noah før han hoderystende tok en siste kikk oppi den tomme vinkrukken.

- For en merkelig idé, tenkte han - Storflom liksom! Kunne han ikke bare holdt seg til en brann, slik han planla forrige gang??  Jaja, det var den bursdagsfeiringen!

Han plukket seg noen druer og kikket sørgmodig over vingården, før han spaserte mot det lille langhuset i enden av den store eiendommen. Det kom ingen røyk fra hullet i stråtaket, så han regnet med at ilden i huset var slukket, og at kona Na’ama hadde lagt seg. Han gikk stille inn, dro av seg kjortelen og krøp opp i sengen. Han var ennå i sjokk etter samtalen med Gud, men merket at kveldens vininntak ville sørge for at han snart ville sovne.

- Har du drukket nå igjen Noah? Kom det skingrende fra andre siden av halmsengen.

Uffda! Han var sikker på at hun hadde sovnet for lenge siden!

- Jeg har vel tatt meg en liten skvett vin ja, svarte Noah unnskyldende

- En skvett? Jeg kunne høre du pratet høyt med deg selv der ute! Du må ha drukket store mengder vin!

Noah sukket tungt. Han begynte å bli alvorlig lei dette maset. De siste femti årene hadde Na’ama vært et sant mareritt, så han lurte ofte på hva som gav ham styrke til å holde ut med henne. Og med sine knappe hundre og femti år, var hun jo fortsatt som ungjente å regne, og kunne praktisk talt vært tipp, tipp, tippoldebarnet hans. Men hun oppførte seg som ei bitter, gammel kjerring, og gjorde ikke annet enn å kjefte fra morgen til kveld.

- Jeg snakket faktisk med Gud, svarte han idet han avsluttet det lange sukket. - Men det skal jeg fortelle mer om i morgen. Sov nå min kjære, fikk han presset frem. - God natt.

- God natt ja, snøftet den grinete kona. - Snakket med Gud liksom! Du får sagt det du din tulling, gjespet hun, før de begge sovnet.

Noah, du skulle bare nektet! Del 3

                                           

Del 2: Noah forsøker å oppsummere hendelsene fra siste natt i druehagen.

            Det var stille og rolig i landsbyen. Han gikk rundt på vingården for å se til drueplantene sine. Han småsang og koste seg mens han vannet og stelte de små trærne, og frydet seg over at de bar mye frukter dette året. Han hadde bedt Herren om en god drueavling, slik at han kunne sette rikelig med vin til feiringen av sekshundreårsdagen sin. Han skjønte at Herren hadde hørt bønnene hans, for nå hang drueklasene tungt på hver gren, og var snart klare til å høstes.

Hestene hans, Bombastick og Bonnie sto og gresset på utsiden av gjerdet. Litt lenger ute på marken surret noen geiter rundt og så ut som om de ikke helt visste hvor de skulle gjøre av seg. Noen unger lekte og sang oppi skogholtet, mens de voksne i landsbyen satt ved fellesbålet midt i landsbyen og drakk vin og spiste de siste restene av grillet villsvin. Roen hadde senket seg over den ellers så livlige landsbyen. Og mens han sto der og lot sangen fra fuglene og gnissingen fra gresshoppene fylle hjertet sitt, kom plutselig Gud til ham og sa:

- Noah, jeg trenger din hjelp!

- Ja vel? Noe viktig eller? Jeg står midt i bursdagsforberedelser her skjønner du! Jeg fyller jo snart seks hundre, og har tenkt å feire syv dager til ende med venner og familie!

- Jada, jeg vet du er opptatt, sa Gud bryskt.  - Og jeg vet du snart fyller seks hundre, men det er jo noen år til enda, så du har god tid. Forresten tror jeg egentlig du bare kan se langt etter den festen.

Noah slapp grenen han holdt i, og grep etter en halvfull vinkrukke. 

- Ja vel? Hvorfor det?

- Jo, nå skal du høre - jeg har bestemt meg for å utrydde alle mennesker og dyr på jorden.

- Ånei, ikke nå igjen! Hva er det denne gangen da?

- Det er så mye som har gått galt. Menneskene er syndige og ondskapsfulle, de ruser seg, dreper, sloss, og begjærer hverandre dag og natt! Ingen ser ut til å bry seg om lover og regler lenger! 

- Vel, kremtet Noah forsiktig.  - Så ille er det vel ikke?

- Jo, det er virkelig så ille! Og selv om jeg er allmektig og gitt all makt i himmel og på jord og alt det der, er det faktisk umulig for meg å få orden på dette, så jeg ser ingen annen løsning på det enn å starte på nytt. Men jeg makter ikke å skape jordkloden en gang til. Derfor nøyer jeg meg med å drepe alt liv, for så å føre rene raser av dyr og mennesker videre etterpå.

- Trøste og bære! Nei, dette kan du ikke mene! Svarte Noah forferdet, idet alvoret gikk opp for ham. Han gløttet oppi vinkrukken og ristet på hodet. Så kikket han seg rundt for å være sikker på at ingen hørte at han pratet med Herren.

Han fortsatte hviskende:

 - Skal du virkelig drepe alle mennesker og dyr på jorden? Og denne gangen er du helt seriøs eller?

- Jepp! Og jeg vet du er sur fordi jeg dreit meg ut forrige gang, men greia da var at jeg fikk skikkelig prestasjonsangst, og mistet troen på meg selv. Nå har jeg tenkt og tenkt i flere hundre år, og planlagt tingene nøye, så denne gangen skal det gå som en lek. Tiden har endelig kommet, og jeg er klar for å drepe alle dyr og mennesker på jorden.

- Du store allmektige! Hva med vennene mine da, og barna deres, skal du drepe dem også?

- Jada, ingen slipper unna, svarte Gud likegyldig. - De skal druknes, alle som en.

- Druknes?! Forrige gang skulle du starte en storbrann! Jeg trodde vi var ferdige med dette tullet jeg, svarte Noah småirritert. Han slo oppgitt ut med armene og kikket på bort på hestene sine.

 - Og så jeg som har fått det så fint her, og bygd meg hus og allting! Hva med dyrene mine da, og vingården?

- Du kan sikkert ta med deg de to hestene - hvis de er gode avlsdyr, men vingården må du regne med går til helvete. Du får nok av muligheter til å dyrke ny mark etter dette, da kan du ha så mange vingårder du bare vil.  Så ikke bekymre deg for druene.

- Hm, svarte Noah skeptisk. - Men hva trenger du meg til da, min Herre?

- Jo, altså - nå skal du høre her..

Noah tok en god munnfull fra vinkrukken sin, og satte seg skjelvende ned på en stein for å lytte til det Gud hadde å si.