Oppdatering: Noah, du skulle bare nektet! har nå blitt e-bok, og kan kjøpes hos ebok.no
Jeg skal på en etterlengtet friperiode, og det gjør ikke vondt i dette været! Nå skal der nydes en iskold pils i aftensolen, og så tar vi lige nu en skål med Noah og den naive gjengen rundt bordet hans. Her kommer del 9.
Skål!
Na’ama reiste seg, og forsøkte å føle litt på virkeligheten igjen. Hun var blek og skjelven, så det var ingen tvil om at hun tok nyheten om storflommen på alvor. Likevel stilte hun seg undrende til dette vannvittige prosjektet, og stusset over at akkurat hennes mann var utvalgt til å bygge denne arken. Hennes snart sekshundreårige ektemann hadde rett og slett sagt ja til et uoppnåelig oppdrag fra Gud - uten å snakke med henne først!.
- Det er vel på tide å få i seg litt mat, sa hun idet hun reiste seg og gikk fra bordet. - Noen som har lyst på litt villsvinrester fra i går?
Hun gikk bort til kokegropen og hev oppi mer ved før hun forsvant inn for å hente matrestene fra kvelden før.
- Jafet! kom det skarpt fra utsiden av vingården.
Det var Ruth, kona til Jafet. Det var ikke alltid godt å si hvem av dem som var verst, Jafet eller kona, men en ting var i hvert fall sikkert; hun var like mye ei møkkakjerring som Jafet var en møkkamann. Hun var rett og slett en kvinnelig utgave av Jafet; ustelt, illeluktende, feit og møkkete, i tillegg til å være like kranglete og ufin som Jafet - om ikke noen hakk verre. Kort sagt, til sammen var de et forferdelig plagsomt og ekkelt ektepar, som kjeftet og kranglet så å si bestandig, både med hverandre og med de fleste andre i landsbyen.
- Pokker, sa Jafet stille. - Slutt på freden! Den kjerringa går meg på nervene!
- Er det fortsatt vanskelig mellom dere? Spurte Noah.
- Det blir bare verre og verre! Vi prøver jo, men det blir liksom aldri noe greie på det. Vi har våre lyse stunder innimellom, men stort sett er det et helvete!
- Hm, slitsomt å ha det slik i lengden, svarte Noah medlidende.
Jafet var jo sønnen hans tross alt, og uansett hvor håpløs og vanskelig han til tider kunne være, var det ikke fritt for at han kunne kjenne et snev av farsinstinkt når har skjønte at Jafet slet med ekteskapet.
- Jeg kommer, snøvlet han og forsøkte å gi inntrykk av å være bortimot edru.
- Ja, det er på tide å få ryddet opp i teltet! Det ser ikke ut! svarte hun gnålete.
Hun ble stående og følge med helt til hun hadde forsikret seg om at Jafet hadde reist seg, hvorpå hun snudde og vagget av gårde igjen, uten å si så mye som et ord til verken Noah eller de andre.
I motsetning til de fleste andre i landsbyen, hadde ikke Ruth og Jafet tatt seg bryet med å bygge hus, og var blant de få som ennå bodde i telt. Da de første omreisende kom til Sypressfjellet for hundre år siden, var det vanlig å bo i telt, men ettersom folk begynte å slå seg ned og dyrke jorda, var det stadig flere som bygde langhus for å bo litt mer komfortabelt. Mange av dem bodde i store generasjonsboliger som gjerne rommet både to og tre familier, i tillegg til husdyr. Men bare tanken på å bygge hus var nok til at både Ruth og Jafet ble svette, og det var jo ingen som ville bygge hus sammen med dem heller. Derfor ble de boende i det slitte teltet sitt i den mer lugubre delen av landsbyen, hvor det ikke var så høye krav til verken byggeskikk eller boligstandard. Denne delen av byen var nok en av grunnene til at Gud ønsket en ny start, for i nabolaget til Ruth og Jafet var slossing, drap og voldtekter en naturlig del av hverdagen. Jafet var derfor tilbøyelig til å akseptere at en storflom var nødvendig, og skulle han dømme ut ifra sitt eget nabolag, måtte han innrømme at en utrydning ville vært på sin plass.
- Dette var - eh, interessant må jeg si, snøvlet han og takket for vinen. - Jeg må - som dere sikkert skjønner, dra hjem en tur. Det ser ut som et bomba horetelt hjemme, så hvis jeg ikke tar meg en rydderunde nå, er jeg redd jeg må sove på gata i natt, og det er lite fristende i det nabolaget mitt - hvis dere forstår. Vi får snakke videre om denne planen senere - eller kanskje i morgen. Hvis du mener alvor med dette fatter, må jeg jo snakke med Ruth om det. Jeg regner med at hun også fikk billett til båtturen?
Han hadde innerst inne et håp om at møkkakjerringa kanskje kunne bli igjen når storflommen kom - hvis den kom. Planen var jo liksom at jorden skulle renses, så han så ikke helt logikken i at hun skulle være med. Men så begynte han å tenke på at han aldri hadde så mye som tatt i et kokeredskap, og Ruth var tross alt veldig god på det med matlaging. Derfor kom han frem til at han heller fikk ta henne med seg ombord, selv om han var småbekymret over tanken på at hun skulle spre sine dystre, bistre gener over jorden etter flommen. For det var ingen tvil om at med hennes gener som grunnlag, ville den nye menneskeheten få en veldig dårlig start. Det bekymret ham også at så lenge Ruth skulle ta del i menneskehetens forplantningsprosess, var han selv dømt til å ha fysisk omgang med henne, og det av en karakter han de siste årene hadde funnet direkte frastøtende.
- Jada, svarte Noah. - Konene skal være med, så du kan likegodt gi henne nyheten med en gang, og så kan du forberede henne på at du vil komme til å være litt opptatt med båtbygging noen år fremover.
Jafet sukket.
- Ok gutter, vi snakkes!
Han løftet hånden og hilste farvel før han småsprang bortover den støvete stien mot slumstrøket han bodde i.
Sem kikket mot sola.
- Huff, tida flyr! Jeg har noen krukker i ovnen som snart er klare nå, så jeg tror jeg må stikke. Men skal vi ta et møte i morgen tidlig da, så vi får begynt å planlegge litt?
- Ja, det hadde vært fint! Kommer du også Kam?
- Jada, jeg regner med det, hvis vi kan ta det litt tidlig. Har en del møbler som skal gjøres klar til levering i morgen, i tillegg til at jeg har lovt Sarah fire nye stoler til huset i dag.
- Ok, da sier vi det slik, sa Noah. En liten stund etter soloppgang da.
Kam og Sem reiste seg og Na’ama ble stående i døråpningen med et stort fat villsvinrester.
- Skal alle gå nå da - nå når maten endelig er klar?
Sem og Kam kikket på hverandre og smilte.
- Typisk muttern, kom det lattermildt fra Kam. - Vi får ha det til gode! Snakkes i morgen - farvel!
- Ha en trivelig, dommedagspreget aften godtfolk!
- Sem! Ta deg sammen!
Na’ama kikket strengt på Sem idet hun satte fra seg fatet med villsvinrester på bordet. Sem smålo og vinket før han spaserte på sitt autoritære vis bortover mot krukkeverkstedet sitt. Noah kikket på matfatet og sier stille:
- Hvem skal spise alt dette da?
Det virket som Na’ama hadde kommet seg over sjokket, for nå hadde hun fått tilbake skingrestemmen sin, og var like intens og gnålete som før.
- Bare spis du, så får vi se hva vi gjør med restene etterpå.
- Restene?? Jeg trodde dette var restene jeg!
- Noah!
- Ok, ok! Klart jeg skal spise kjære! Klart jeg skal spise…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar