Måkeparet Pia og Pelle

Pia og Pelle bor på et tak, og nå skal de ha barn.

I mitt innlegg "Never Pet A Burning Dog" påpekte jeg at måkene på bildet over bare lå der og ikke gjorde noenting. Det var feil. Måkeparet Pia og Pelle hadde nemlig en plan... 

Jeg har alltid gitt uttrykk for at jeg hater måker. Ikke fordi det er kult, tøft eller in i tiden å hate måker - slik for eksempel Odd Børretzen alltid har gjort, men fordi måker til tider ødelegger gåturen min, middagen min, dagen min eller enkelt og greit livet mitt! Mulig mitt liv til tider kan virke noe smålig og pensjonistaktig, der jeg går rundt i bokseren og ordner med fuglematere, blomsterpotter og skjulte Tagetes, og at jeg kanskje er i overkant opphengt i tullete smådetaljer, som for eksempel måker som gjør irriterende ting og lager unødvendig mye støy i min ellers så rolige hverdag. Men visse ting setter selv den mest kontrollerte og avbalanserte sjel totalt ut av fatning.

Odd hater måker

Som et eksempel kan nevnes da et fullvoksent eksemplar av arten plasserte sine søplete amfibieføtter på hver sin side av et stettglass med rødvin. Jeg var kun inne en liten tur for å sjekke mailen. Jeg sjekker jo mailen hvert femte minutt, selv når jeg skal forsøke å nyte et glass vin i min lille oase med pensjonistblomsten Tagetes og ungdomsblomsten Lobelia. Jeg hadde ikke mer enn fått ræva ned på stolen, før jeg hørte den intense, lett gjenkjennelige skrikingen - nesten inne i stua mi! Jeg innså fort at vinglasset mitt lå syltynt an og at dette sannsynligvis ville ende med katastrofe. En måke som står på et vinglass er i seg selv noe man normalt drar på sirkus for å se, men det jeg likevel var mest opptatt av var hvordan i helvete skal den komme seg vekk derfra uten å velte glasset?! Og dette var faktisk en vinskvett jeg hadde presset ut av en treliters pappdunkt, ved å ta ut posen og stryke til det ikke var så mye som et rosa skjær igjen mellom de to plastlagene.

Jeg visste at løpet var kjørt, og anså vinen for tapt. Iinstinktivt og full av hat og raseri kastet jeg meg ut på verandaen og ropte masse skjellsord til den bevingede rotta. Og selvfølgelig - den hylte masse dritt tilbake, spant ut vingene, og sparket glasset brutalt ned fra bordet så både vin og glasssplinter sprutet rundt meg. Deretter flakset den over kanten på rekkverket og geipet til meg. Jeg var sekundet fra å hoppe etter den, men så kom jeg på at jeg ikke kunne fly, og at turen fra fjerde etasje og ned i asfalten bare ville gjort sølet enda mer omfattende. Jeg fortsatte å rope mange skjellsord - og det gjorde vingerotta også.

Hadde dette vært et engangstilfelle, kunne jeg sett humoristisk på det, og kanskje kunne vi lagt grunnlaget for et lengre vennskap, hvor jeg kunne stelt istand et bedre måltid, og skjenket faenskapet med brennevin. Men jeg beklager, jeg hater visst måker. Vinrobberiet i seg selv var riktignok et engangstilfelle, men den samlede terroraktiviteten begått av måker vil på ingen måte avta.  Senest i går ble jeg angrepet av en fjærkledd Spitfire fullastet med ammunisjon. Og de treffer faktisk! Greit - jeg skjønner at de forsvarer noen egg, for klekkingen har ikke begynt riktig ennå, men hva er greia?! Jeg er faktisk ute og går tur, og driter fullt faen i egga dine! Og er du klar over at menneskene eier denne plassen?! Måka hviner bare "Det får ikke hjelpe, egga skal forsvares med livet som innsats!"

Klok av skade bråstopper jeg og innser at jeg nå blir tvunget til å endre min godt innøvde spaserrute.Jeg går ikke på den smellen en gang til, og gjør hva det måtte være for å unngå syrebombene fra krigsinnstilte, rugende bombefly. Jeg ble nemlig bombardert i fjor. Midt på lyse dagen, på åpen gate - ja faktisk i nedre Larviks hovedgate. Jeg har jo som kjent en rød kule som en del av min tatovering i bakhodet, noe fjærkreet åpenbart visste å utnytte. Den traff nemlig - innertier! Og det var ingen tvil om at den hadde bunkret godt opp i forkant av angrepet.

De fleste andre vesener på jorda bæsjer fordi de må det, og jeg har vel ennå ikke møtt mennesker som bæsjer på meg for å forsvare seg. Da foretrekker jeg heller en smekk på lanken, spikerpistol eller pisk. Og ikke nok med at måkene driter på folk for å forsvare eggene som interesserer meg midt i ræva, men bæsjen er jo livsfarlig! Smekken i seg selv var ille nok - idet en drøy deciliter syre klasket seg fast i bakhodet mitt, men effekten som fulgte var i høyeste grad urovekkende. Dette stoffet svir, det etser og det klør. Og det faller heller ikke naturlig for meg å begynne å grafse i ulumskhetene, så blir man utsatt for slike bombeangrep, er det ikke annet å gjøre enn å finne raskeste veil til ei kran og spyle bort faenskapet.

Nå er det imidlertid et bittelite lys i min måkehatefulle hverdag: Pia og Pelle. Pia og Pelle har nå forflyttet seg fra den gule firkanten på toppen av nabohuset, og laget seg et reir ved en pipe litt lenger bort på samme tak. De er allerede godt igang med rugingen, og selv om jeg vet at det kommer til å bli et helvetes leven her når ungene klekkes, er det ikke fritt for at jeg følger det hele med stort engasjement.


Pia er den som ligger mest og ruger. Hun ligger litt alle veier, men som oftest med stjerten mot meg... 

Rugemaskinen Pia - til høyre for den sorte pipa.

  

... mens Pelle holder vakt og stjeler mat til seg selv og Pia. Det hender også at Pelle ruger, men han synes det er drit kjedelig, og stikker ofte av. Derfor blir det til at Pia tar de fleste rugevaktene, så får heller Pelle ta seg av bombing og hyling når ungene begynner å ferdes der menneskene oppholder seg.

Vordende far Pelle - holder vakt og stjeler mat

Og det er vel da det brått blir slutt på det lille lyspunktet for mitt vedkommende. De bor tross alt på taket til nabohuset. Kan bli en utfordring... 

Livet til Pia, Pelle og familien følges videre i senere innlegg!