Kjære dagbok. Streik, kassadamer og visakort

Riksmeklingsmanndame Kari Gjesteby. Ganske sliten.

Riksmeklingsmannen, som er ei dame, klarte å få YS og LO til å bli venner, slik at vi kan fortsette å la kortene våre gå varme i minibanker og terminaler. Faren for streik fikk meg til å mimre litt over hvordan det fungerte i "gamledager".

Jeg savner den koselige dama i kassa som sa "Taaaakk skal du ha!" med et påfølgende "Og det var fem kroner tilbake, vææææærsågod" Og så sa jeg tusen takk for det, og ha en fin dag, og så sa hun i like måte, og så smilte vi til hverandre og tullet og tøyset helt til neste kunde ga henne penger og hun sa: "Taaaaakk skal du ha!"

Denne hyggen er det nå slutt på. Dama kikker stivt på varene etterhvert som jeg legger dem på båndet, for å være sikker på at hun har kontroll på hvor strekkoden befinner seg.  Kaviar, melk, egg, brød, pils og chillinøtter flyr forbi bippen så fort at jeg såvidt klarer å holde følge. Ikke et ord blir sagt - bortsett fra hvis det sitter ei dame - eller en mann i kassa som jeg kjenner personlig.

Etter at alle varene har gjennomgått bippe-registreringen stopper verden opp litt, dama løfter blikket og sier: "Da ble det sekshundreognittikronertakk." Jeg studerer tallet og tenker: "Kan det stemme det da?? Ja, det stemmer sikkert. Og hvis ikke det stemmer tør jeg ikke si noe - hu virker rimelig føkka i hue!"

Jeg fomler litt med kortet, og skvetter til idet hun skriker: "Stripa mot deg!" mens blikket hennes legger til: "Kan det være så forbanna vanskelig å forstå, din jævla loser?!"

"Ah - beklager så mye, skal aldri gjenta seg" skjelver jeg og stapper kortet ned på ny. Jeg tenker: "Jeg vet jeg har dekning, men tenk om noe har skjedd, og det vil lyse "IKKE GODKJENT!" Det føles egentlig litt som om jeg har et ublidt møte med banken hver gang jeg er i butikken.
Sekundene er lange som norske vintre, dama tapper med sine ildrøde negler mens hun venter, og jeg kjenner at jeg angrer på at jeg ikke gikk i minibanken først.

Ikke det at man får det noe hyggeligere av den grunn, for nå er det jo slik at har man vært litt uheldig med sedlene i lomma, og dama må jobbe for å få den inn i seddelmateren sin, føler man seg nok en gang som en opprørsk, vandaliserende tenåring. "MÅTTE du knørve den så jævlig? Er du klar over å vanskelig det er å få sånne sedler inn der?!" sier øynene til dama. "Sorry", sier øynene mine mens jeg strekker frem lanken etter vekslepenger, hvorpå dama himler med øynene og henviser meg oppgitt til boksen hvor vekslepengene kommer ramlende som fra en enarmet banditt.
"Ah, se det gitt! Så kjekt da" forsøker jeg.
"Ja, hadde bare folk forstått poenget så!!"
Nei - sedler er egentlig ikke noen løsning det heller. 

Hun tapper iherdig videre mens hun gjør seg klar til å ta imot kvitteringen fra skriveren. Så - endelig: godkjent. "Den er grei - kvittering?"
"Nei takk, den blir bare liggende i lomma til etter klesvasken" forsøker jeg. Men dama er allerede i gang med neste kunde - eller kanskje jeg skal si offer...

"Den er grei" ?? Hva skjedde med "Taaaakk skal du ha" og "Værsågoood"?!

Sukk....