Neida, samtalen med Gud var nok ingen drøm. Og han husket hvert eneste ord som ble sagt, så det var så avgjort ingen fyllefantasi heller.
- Far? Forsøkte guttungen på nytt.
Den kjempegamle mannen slapp de skrukkete hendene ned på bordet og blottla et ansikt som for øyeblikket så enda eldre ut enn vanlig - så alvorstynget at til og med den gamle skingrestemmekjerringa satte seg bekymret ned ved bordet. Hun hadde jo kjent mannen i over hundre og tretti år, og skjønte når noe alvorlig var på ferde, så nå satt både hun og guttungen forventningsfulle og ventet på hva han hadde å fortelle.
I samme øyeblikk kom Sem og Jafet ruslende for å hilse på. Det hadde også for dem blitt en tradisjon å stikke innom de gamle etter frokost, og i dag passet det slik at begge avla sitt besøk samtidig.
- God morgen godtfolk, runget den dype stemmen til Sem høflig og en smule formelt.
Noah kikket fortsatt stivt foran seg med hendene på bordet, mens Na’ama og Kam satt spente og ventet på hva han skulle si. Kam gjorde tegn til storebrødrene om at de skulle være stille og sette seg ned.
- Nei, men jøssameg da, kom det krast fra Jafet. Han var nitti år, og den nest eldste av sønnene. I motsetning til de to brødrene sine, var han alltid ustelt, illeluktende og skitten. Håret hans var eneste stor, grå høysåte, skjegget sto rett ut og var som regel fullt av matrester, og den flekkete kjortelen var som fastlimt til den korpulente og svette kroppen hans. Alt dette i kombinasjon med hans konstant ufine og frekke framferd, gjorde at han totalt sett måtte kunne karakteriseres som en vanvittig irriterende møkkamann.
- Hva er det med dere da? Dere ser ut som om verdens ende skulle være nær!
Han syntes selv kommentaren var litt morsom, og skottet bort på lillebroren - siden han vanligvis var den eneste som lo av vitsene hans. Men nå var det ikke så mye som et lite smil å skjelne i munnvikene til Kam. Han hadde forstått at en særdeles viktig nyhet skulle kunngjøres, og gjorde nok et tegn til storebrødrene om at de skulle være stille og sette seg, samtidig som han nikket i farens retning for å få brødrenes fokus rettet mot ham. Sem og Jafet var ikke vant til en så alvorspreget lillebror, så de skjønte at her var det ikke rom for spøk.
De stirret på Noah mens de sakte satte seg ned ved siden av moren og Kam, slik at Noah ble sittende alene på den ene siden av bordet, med fire par forventningsfulle øyne rettet mot seg fra den andre siden. Det var slik de vanligvis satt når de hadde familiemøter, eller hver gang det hvithårete overhodet hadde viktige kunngjøringer å komme med.
Noah kremtet.
- Jeg har en god og en dårlig nyhet.
- Ja, kom med det nå da! Kam holdt på å sprekke av nysgjerrighet
- Jeg… hadde en samtale med Gud i natt.
- Ånei! Ikke noe sånt fjas igjen! kom det fra Jafet.
- Den dårlige nyheten er at verdens ende - som du nevnte Jafet, ER nær. Veldig nær. Gud har besluttet å utslette alle levende vesener på jorda, for å starte på nytt.
- Starte på nytt? Ja vel? Og hva er så den gode nyheten? spurte Jafet, som om han ikke hadde fattet poenget med den dårlige nyheten i det hele tatt.
- Den gode nyheten, fortsatte Noah, er at vi er Guds utvalgte som får være med når jorden skal gjenoppstå.
Jafet skulle til å reise seg for å gå igjen, for dette var ikke noe han aktet å bruke tid på.
- Sitt! Brølte Noah, og presset hendene mot den sprengferdige skallen. Jafet sank ned igjen som en skremt unge, og forsøkte å få blikkontakt med Sem, for å se om det var noe sympati å hente hos ham. Men Sem satt - som både Kam og moren, og kikket stivt på Noah.
- Si meg, tar dere dette på alvor? stotret Jafet frem. - Har det rablet for dere alle sammen?
- Kan du holde munn og la far snakke ferdig! sa storebroren og dultet borti Jafet med albuen.
Noah tok til orde igjen, og fortalte detaljert om samtalen han hadde hatt med Gud i druehagen sist kveld, og om hans planer om å arrangere tidenes regnvær. Alle, bortsett fra Jafet - som virket totalt likegyldig til det hele, satt som spikret og lyttet til det Noah hadde å si. De mørke øynene til Kam ble større og større, Sem fikk stadig dypere alvorsrynker i pannen, og den ellers så masete kona satt som lamslått ved siden av Kam og kikket stivt på Noah.
Det ble stille rundt bordet. Ingen visste hva de skulle tenke om dette, men av en eller annen grunn tok de det alle på alvor, og forsøkte nå og samle tankene litt. Til og med Jafet begynte etter hvert å innse at Noah virkelig mente dette, og at samtalen med Gud ikke bare hadde foregått i gamlingens hode etter litt for mye vin. Og det var selvfølgelig Jafet som brøt stillheten. Han kikket nervøst og småstresset på faren mens han forsøkte å løse en floke i håret.
- Har du noe vin?
Noah snudde seg mot Na’ama - som så ut som hun var i ferd med å knekke sammen hvert øyeblikk. Hun hadde kjent mannen lenge nok til å skjønne når det var alvor, og uttrykket i Noahs urgamle ansikt var ikke til å misforstå. Hun forsvant inn i huset, og kom kort tid etter snublende ut igjen med en vinkrukke og fem kopper fra keramikksettet de fikk av Sem til hundreårs - bryllupsdagen.
Sem jobbet som pottemaker - den gang hos gamle Haram, og hadde laget det meste av det som sto på folks bord i landsbyen. Han gikk mange år i lære hos Haram, og lærte alle triks og hemmeligheter av ham. Da det begynte å nærme seg foreldrenes bryllupsdag, ville Sem lage noe som var litt annerledes og ekstraordinært. Han begynte å eksperimentere for å gi kopper, skåler og krukker forskjellige farger, og testet også ut metoder for å gi dem en blankere overflate. Eksperimenteringen resulterte i en ny teknikk, hvor en blanding av soda og bly ble smurt på koppene. Deretter ble de brent i en lukket vedovn. Det endelige resultatet ble overveldende, og gaven til foreldrene ble verdens første sett med kopper, skåler og vinkrukker produsert i glasert keramikk. Dette vakte stor oppsikt og begeistring blant innbyggerne, for ikke å snakke om hos de stolte foreldrene. Etter dette sluttet han hos læremesteren sin Haram og startet for seg selv, og da Haram kort tid etter døde, var Sem den eneste pottemakeren i landsbyen. Keramikk-kunsten hans ble viden kjent, og han levde et godt og rikt liv med sin kone Eva.
Etter at alle hadde fått servert drikke av den skjelvende skingrestemmekjerringa - som plutselig hadde mistet både munn og mæle, løftet de koppene sine og skålte stille. Ingen følte vel egentlig at de hadde noe å feire, men alle var enige om at noen runder med vin var på sin plass nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar