Nok en gang pakkes bannere, plakater og dommedagsoverskrifter ned, mens små og store religiøs grupper, agnostikere, skeptikere og hobbykristne puster lettet ut. For det er vel ingen tvil om at uansett hvilken av disse kategoriene man tilhører, så er dette med dommedag er noe dritt, og noe man innerst inne vil være foruten!
Mr. Camping har nå for andre gang i løpet av sin karriere engasjert en hel verden med sine omfattende, matematiske beregninger som skulle ha ført til jordens undergang. Dommedagen var i denne runde datert til 21. mai klokken 18:00 i de forskjellige tidssoner, men nok en gang slo altså hans profetier feil. Folk flest blir jo litt lei sånt dommedagsmas, og for de av oss som faktisk er oppvokst i et slikt miljø, kan disse latterlige spådommene - tro det eller ei, faktisk være en smule belastende, eller i beste fall provoserende og irriterende.
Helgens galskap er selvfølgelig ikke noe en hobbyskribent og blogger med kronisk skrivekløe kan la passere sånn uten videre - særlig ikke denne bloggeren. For ikke nok med at jeg har denne ekstreme dragningen mot mitt glatttslitte Toshiba-tastatur så fort hjernen min begynner å spinne på noe, men mitt eget liv har også vært sterkt preget av dommedagsprofetier og gjentagende datoforflytninger av jordunderganger. Som ung benektet jeg på det sterkeste at jeg tilhørte noen form for sekt. Det var da bare en trivelig menighet! En menighet jeg var oppvokst i, og som var en naturlig del av livet mitt. Jeg mente selv at "Endetindens budskap" absolutt ikke var en massesuggerende, dommedagsprofeterende og overpuritansk menighet, slik som Jehovas, Smiths venner og andre menigheter var, men mye mer en koselig menighet, med fokus på sang, kaffe og kaker.
Men det var i tidlig barndom. Jeg var innafor, de hadde taket på meg. Kakene og sammenkomstene funket, det sosiale nettverket var sterkt tiltrekkende - av uforklarlige årsaker. Det føltes helt normalt å være medlem i en menighet, selv om møtene og talene til tider var så lange og kjedsommelige at Stortingets spørretime ville fremstå som et heidundrende party i forhold.
Men det var da jeg var gammel nok til å oppfatte hva som ble sagt fra talerstolen at livet mitt begynte å føles rart. Ord og uttrykk begynte å kverne rundt oppi hodet mitt. Opprykkelsen, Guds utvalgte, endetiden, politiske konflikter i Israel, alle tegnene var der. Jeg kunne ligge våken det meste av nettene etter et møte og gruble på dette med at jorda skulle gå under. De sa jo faktisk det. Pastoren sa det - fra talerstolen, mens flere hundre nikkende skaut og bibelslitere i ekstatisk hallelujarus bekreftet gang på gang hvor enige de var. Og når så mange voksne, utdannede og tilsynelatende høyst oppegående mennesker trodde på dette, så var det jo ikke noe å lure på; dette var sannheten!
Jorda skulle gå under, ingen tvil om det. Men det var jo greit, siden jeg tross alt levde blant de utvalgte, de såkalte "kristi brud". Jeg ville jo være reddet når dommedagen kom. Eller ville jeg det? Jeg ble mer og mer usikker på det spørsmålet ettersom jeg ble eldre, og det er ingen overdrivelse å si at dette har preget mitt liv på så ufattelig mange måter. "Endetidens budskap" ble dannet på grunnlag av profeten William Branhams profetier. Branham klatret i 1963 opp på Sunset Mountain i Arizona. Her skal han angivelig ha møtt syv engler som forklarte ham meningen med "de syv seil". Tiden var nå kommet til det siste seilet, hvilket betydde at "de utvalgte" skulle bli hentet i 1977, like før jorda skulle gå under med synderne.
Kaker og kaffe var fortsatt hyggelig, men nå var det også det eneste som var hyggelig! Dommedagsfrykten vokste seg frem i meg parallelt med at jeg begynte å leve et normalt liv - det vil si som en "synder".
Mannen bak bevegelsen jeg er oppvokst i var ukjent for de aller fleste, og samtlige av venner og kjente i min krets. Det var derfor med en gedigen porsjon forløsende lettelse at han i dagens Dagbladet var å finne som nummer 4 på listen over de 10 verste/beste dommedagsprofeter gjennom tidene. Endelig kan verden lese om mannen som gjorde livet mitt til en sur, hullete oppvaskklut! Han var vel å merke bare en av ti på lista, men det føltes rett og slett utrolig digg å se at han faktisk er med på en liste laget av Time Magazine!
Man må vel kunne si at det på en måte er noe herlig naivt og troskyldig over hele profetgreiene, på samme måte som at barn tror på julenissen, tannfeen eller spøkelser med kappe og kjetting. Voksne mennesker, gjerne med høy utdannelse, familie og suksess på alle områder og nivåer, løper ut på gata med bibel og plakater for å advare om at skriftens profetier nå skjer hyldest. Herlig!
Men. Som en kompis av meg så bra uttrykte det på FB i dag: Barn har ikke religionsfrihet! Hvilket bringer meg til mitt helt sentrale poeng her! Hvor lenge skal tullete, selverklærte profeter og psykisk ustabile karismatikere få lov til å holde på slik - med Bibelen i hånd?! De skulle vært sperret inne! Å fortelle barn at verden nærmer seg slutten kan ikke kalles annet enn et ekstremt overgrep! Hva er det som gjør at noen få mennesker i verden klarer dette mesterstykket gang på gang, mens samfunnets ledere sitter på siden og forsvarer det med at folk må få lov til å tro hva de vil?
Tro hva de vil?! Er det helt greit at jeg forsøker å overbevise sønnen min om at bilen vår har fem hjul? Eller at han kan bli full av å drikke melk? Er det greit å hoppe ut fra en veranda i fjerde etasje - bare man har troen på at det skal gå bra?! Tallene Mr. Camping satt og preket om på intervjuet er det største vås jeg har hørt noen gang - som alt annet i Bibelen. Det var bare noen jævla tall, for pokker!
Min søster er faktisk født 1977 - på selveste julaften. Hva forteller det dere, Camping og Branham? Jo, at denne gangen er Jesus en tobarnsmor fra Larvik, som har spist smågodt og moret seg på deres bekostning i helgen, mens en bibelsk lottorekke nok en gang har satt en hel verden på hodet! Men så - i full offentlighet, og med en mediedekning verdt millioner av dollar: "Øh... jeg skjønner ikke helt.. Det må være noe galt".
Ja, ta det jævla regnestykket med deg, sammen med klubba di, flintsteinene og skinnfellen! Så kan du sette deg i hula og spise villsvin, mens vi andre kjøper maten vår i butikken og lever våre liv - vel vitende om at hver og en av oss ender livet på en naturlig måte! For hvis du virkelig venter på at jorda skal gå under, kan du vente alene, uten å måtte sope inn millioner på å spre dommedagspropaganda og skremme dritten av barn og unge verden rundt. Vi trenger ikke slike som deg!
Amen.
Ps: Les utdrag fra mine bøker "Satans perleport", eller "Noah, du skulle bare nektet!" hvis du finner dette temaet interessant.
Og igjen: jeg setter stor pris på kommentarer/reaksjoner i bloggen. Takk!
Mr. Camping har nå for andre gang i løpet av sin karriere engasjert en hel verden med sine omfattende, matematiske beregninger som skulle ha ført til jordens undergang. Dommedagen var i denne runde datert til 21. mai klokken 18:00 i de forskjellige tidssoner, men nok en gang slo altså hans profetier feil. Folk flest blir jo litt lei sånt dommedagsmas, og for de av oss som faktisk er oppvokst i et slikt miljø, kan disse latterlige spådommene - tro det eller ei, faktisk være en smule belastende, eller i beste fall provoserende og irriterende.
Helgens galskap er selvfølgelig ikke noe en hobbyskribent og blogger med kronisk skrivekløe kan la passere sånn uten videre - særlig ikke denne bloggeren. For ikke nok med at jeg har denne ekstreme dragningen mot mitt glatttslitte Toshiba-tastatur så fort hjernen min begynner å spinne på noe, men mitt eget liv har også vært sterkt preget av dommedagsprofetier og gjentagende datoforflytninger av jordunderganger. Som ung benektet jeg på det sterkeste at jeg tilhørte noen form for sekt. Det var da bare en trivelig menighet! En menighet jeg var oppvokst i, og som var en naturlig del av livet mitt. Jeg mente selv at "Endetindens budskap" absolutt ikke var en massesuggerende, dommedagsprofeterende og overpuritansk menighet, slik som Jehovas, Smiths venner og andre menigheter var, men mye mer en koselig menighet, med fokus på sang, kaffe og kaker.
Men det var i tidlig barndom. Jeg var innafor, de hadde taket på meg. Kakene og sammenkomstene funket, det sosiale nettverket var sterkt tiltrekkende - av uforklarlige årsaker. Det føltes helt normalt å være medlem i en menighet, selv om møtene og talene til tider var så lange og kjedsommelige at Stortingets spørretime ville fremstå som et heidundrende party i forhold.
Men det var da jeg var gammel nok til å oppfatte hva som ble sagt fra talerstolen at livet mitt begynte å føles rart. Ord og uttrykk begynte å kverne rundt oppi hodet mitt. Opprykkelsen, Guds utvalgte, endetiden, politiske konflikter i Israel, alle tegnene var der. Jeg kunne ligge våken det meste av nettene etter et møte og gruble på dette med at jorda skulle gå under. De sa jo faktisk det. Pastoren sa det - fra talerstolen, mens flere hundre nikkende skaut og bibelslitere i ekstatisk hallelujarus bekreftet gang på gang hvor enige de var. Og når så mange voksne, utdannede og tilsynelatende høyst oppegående mennesker trodde på dette, så var det jo ikke noe å lure på; dette var sannheten!
Jorda skulle gå under, ingen tvil om det. Men det var jo greit, siden jeg tross alt levde blant de utvalgte, de såkalte "kristi brud". Jeg ville jo være reddet når dommedagen kom. Eller ville jeg det? Jeg ble mer og mer usikker på det spørsmålet ettersom jeg ble eldre, og det er ingen overdrivelse å si at dette har preget mitt liv på så ufattelig mange måter. "Endetidens budskap" ble dannet på grunnlag av profeten William Branhams profetier. Branham klatret i 1963 opp på Sunset Mountain i Arizona. Her skal han angivelig ha møtt syv engler som forklarte ham meningen med "de syv seil". Tiden var nå kommet til det siste seilet, hvilket betydde at "de utvalgte" skulle bli hentet i 1977, like før jorda skulle gå under med synderne.
Kaker og kaffe var fortsatt hyggelig, men nå var det også det eneste som var hyggelig! Dommedagsfrykten vokste seg frem i meg parallelt med at jeg begynte å leve et normalt liv - det vil si som en "synder".
Mannen bak bevegelsen jeg er oppvokst i var ukjent for de aller fleste, og samtlige av venner og kjente i min krets. Det var derfor med en gedigen porsjon forløsende lettelse at han i dagens Dagbladet var å finne som nummer 4 på listen over de 10 verste/beste dommedagsprofeter gjennom tidene. Endelig kan verden lese om mannen som gjorde livet mitt til en sur, hullete oppvaskklut! Han var vel å merke bare en av ti på lista, men det føltes rett og slett utrolig digg å se at han faktisk er med på en liste laget av Time Magazine!
Man må vel kunne si at det på en måte er noe herlig naivt og troskyldig over hele profetgreiene, på samme måte som at barn tror på julenissen, tannfeen eller spøkelser med kappe og kjetting. Voksne mennesker, gjerne med høy utdannelse, familie og suksess på alle områder og nivåer, løper ut på gata med bibel og plakater for å advare om at skriftens profetier nå skjer hyldest. Herlig!
Men. Som en kompis av meg så bra uttrykte det på FB i dag: Barn har ikke religionsfrihet! Hvilket bringer meg til mitt helt sentrale poeng her! Hvor lenge skal tullete, selverklærte profeter og psykisk ustabile karismatikere få lov til å holde på slik - med Bibelen i hånd?! De skulle vært sperret inne! Å fortelle barn at verden nærmer seg slutten kan ikke kalles annet enn et ekstremt overgrep! Hva er det som gjør at noen få mennesker i verden klarer dette mesterstykket gang på gang, mens samfunnets ledere sitter på siden og forsvarer det med at folk må få lov til å tro hva de vil?
Tro hva de vil?! Er det helt greit at jeg forsøker å overbevise sønnen min om at bilen vår har fem hjul? Eller at han kan bli full av å drikke melk? Er det greit å hoppe ut fra en veranda i fjerde etasje - bare man har troen på at det skal gå bra?! Tallene Mr. Camping satt og preket om på intervjuet er det største vås jeg har hørt noen gang - som alt annet i Bibelen. Det var bare noen jævla tall, for pokker!
Min søster er faktisk født 1977 - på selveste julaften. Hva forteller det dere, Camping og Branham? Jo, at denne gangen er Jesus en tobarnsmor fra Larvik, som har spist smågodt og moret seg på deres bekostning i helgen, mens en bibelsk lottorekke nok en gang har satt en hel verden på hodet! Men så - i full offentlighet, og med en mediedekning verdt millioner av dollar: "Øh... jeg skjønner ikke helt.. Det må være noe galt".
Ja, ta det jævla regnestykket med deg, sammen med klubba di, flintsteinene og skinnfellen! Så kan du sette deg i hula og spise villsvin, mens vi andre kjøper maten vår i butikken og lever våre liv - vel vitende om at hver og en av oss ender livet på en naturlig måte! For hvis du virkelig venter på at jorda skal gå under, kan du vente alene, uten å måtte sope inn millioner på å spre dommedagspropaganda og skremme dritten av barn og unge verden rundt. Vi trenger ikke slike som deg!
Amen.
Ps: Les utdrag fra mine bøker "Satans perleport", eller "Noah, du skulle bare nektet!" hvis du finner dette temaet interessant.
Og igjen: jeg setter stor pris på kommentarer/reaksjoner i bloggen. Takk!
Ah. Det var deilig.
SvarSlettJepp! :)
SvarSlettJeg er veldig glad for å dele min erfaring her, jeg heter Brenda og jeg var lykkelig gift. Ikke før mannen min sa at jeg jukset med ham, da ble vi begge små irriterende par, han kunne ikke tro, og han stolte heller ikke på ordene mine, så vi søkte om skilsmisse, senere ble vi separerte og svor å aldri gjøre opp. Jeg prøvde å gå videre, men jeg kunne ikke bli uten ham, så jeg begynte å søke etter mannen min, så ble jeg henvist til Dr.IZOYA. En flott mann jeg kom over, han kastet en kjærlighetsfortroll og fikk mannen min tilbake innen 24 timer. med dette er jeg her for å dele kontakten til Dr. IZOYA, nå ham via drizayaomosolution@gmail.com. Han er faktisk mektig og spesialiserer seg i følgende saker ...
SvarSlett(1) Elsker trollformer av alle slag. (2) Slutt skilsmisse. (3) Slutt barrenness. (4) Trenger åndelig hjelp.