lørdag 7. desember 2013

Say hi to my scam friend in Afghanistan!





Vi har vel alle opplevd å få mailer hvor det tilbys sinnsyke summer hvis man bare oppgir navn, telefonnummer og adresse. Alle disse historiene er selvfølgelig surr og rør fra ende til annen, og de aller fleste inneholder info som avslører dem som scam hvis man googler det. Man blir jo dritlei disse folka, og selv om de fleste mailene automatisk går i spambøtta, får man til tider lyst til å oppsøke dem og scambanke dem!

Men etter å ha lest historien om Anders som lurte svindlere trill rundt, og fikk gutta i Nigeria til å bygge olakjerre, fikk jeg selv lyst til å ha det litt gøy. Så da «Maxwell» ville gi meg 40% av 5,5 millioner for å hjelpe ham å snike unna penger funnet i Saddams gjemmested, svarte jeg høflig at jeg selvfølgelig ville hjelpe!

Målet var i hovedsak å holde en mail-korrespondanse i live så lenge som mulig, med en mulig bonus som feks å få fyren til å synge inn noen strofer av "Her kommer Ole Blum". «Sersjant Maxwell» var veldig ivrig i starten, men jeg nådde ikke så langt som ønsket, og fikk til slutt følgende beskjed: «Get lost you fool. I would have shot you dead if you would be near me». Og så vi som hadde det så hyggelig Max!

Hans første mail er en typisk modell vi alle har sett før:


“Hello,

I am Sgt Maxwell Villarreal of the US Army base in Afghanistan for peace keeping.I found your contact detail in a address journal am seeking your assistance to evacuate the sum of $5,500,000.00 to you as long as I am assured that it will be safe in your care until I complete my service here in Afghanistan.

This is not a stolen money and there are no dangers involved. I count on your
understanding.

Kindly get back to me through my personal email: maxvallareal@gmail.com for further details and also i need your full name,age and telephone number.

Regards,
Maxwell.”




Dette var jo spennende! Også så sykt mye penger da gitt - dette må jeg bare bli med på! Men jeg kan ikke bare si ja sånn uten videre, og uten noen betingelser. Derfor vil jeg gjerne at Maxwell skal hjelpe meg litt i forbindelse med mitt regnskogprosjekt «Syngforskogen».






“Hi Maxwell!

As you probably know already, I’m in the music business, and have been for almost twenty years now. The last five years I’ve been working on some very valuable projects, so I can now afford to let some of my dreams come true and get involved in projects that will gain my personal interests: to save the rainforest. I have been looking for a partner for a year now, but unfortunately the people around me are to busy, and the most of them can't afford quit their day jobs. Only a brother of mine, who works as a technician in our studio in Oslo, are willing to join me.

And there you are! Appreciated!

To the case: I am working with a project for the Amazonas rainforest. The project is called «Syng for skogen» which means «Sing for the forest». We are planning to bring our mobile music studio to Brazil, and make the natives do some backing vocals. The idea is to let them sing the song «Her kommer Ole Blom» a Norwegian traditional song about the beauty of the nature, and we want the natives or residents to perform the song in Norwegian - just to emphasize the distance between their world and ours.

Despite the Norwegian language of the song, the project is planned to go worldwide, and we are hoping to involve several countries from Africa, South America, Asia and Europe. This project is going to be huge, and the web page «Syngforskogen.com» will be up running January 2014, after registering the company. And of course, after we have established the project, and started promoting a company working for maintaining and sustain our planet, there will be a lot of willingness around us, which again will generate money - and a need for a whole several numbers of bank accounts.

We have been working a year with this project, and are soon ready to push the «go»button. After this is up running, there will of course be a lot of different ways to evacuate and «hide» your money, but first of all I need to know if you like the idea of this, and if you think this is something you would like to take part of. I'm not gonna ask for much, but this will be a favor for favor, right?

Think about it and e-mail me when you have made your decision! Then I will send more info about myself!

Btw: I am 38 years old, married and father of two.

Please answer the address in this e-mail: syngforskogen@gmail.com, so I can organize all my contacts in the project from here.


Looking forward to hear from you!


Cincerely

Ronald”





Og jaggu beit han på gitt! Deilig å vite at jeg allerede har okkupert flere timer av dagen hans, foran en svett pc med Windows 98 og et gulbrunt tastatur fra forrige århundre! Nå når han endelig har fått napp fra en lettlurt nordmann, er det vel greit å utbrodere historien litt, og forklare hvor de $ 5,5 millionene kommer fra. Og allerede i hans mail nr. 2 – som kom dagen etter, drister han seg til å liste opp hva slags info han ønsker fra meg. «Syngforskogen»-prosjektet får ikke mye oppmerksomhet, men han har i hvert fall forstått at han må spille med hvis han skal få meg med videre.






“Hello Ronald,

I am Maxwell Villarreal a US Army serving in the 3rd Infantry Division in Iraq,presently in Afghanistan.In 2003, my men and I found over $900 million in Saddam Husein's hideout in Baghdad, we sent some back to the Iraq government after counting it in a classified location, but we also kept some behind for ourselves. Some of the money we shared among ourselves worth over $200 million, I kept my own share for a while in a secured place before moving out the funds out of Iraq through the help of United Nation diplomats to Republic of Ghana for safe keeping.


I do not know for how long I will remain here as I have been lucky to survive 3 suicide bomb attacks by Afghanistan Militant; i know this was Pure Divine intervention from God.

I need someone I can trust, since i have already lost a box of gold to someone that said he will help me, i need your assurance and trust as I won't like to make the same mistake. The total amount of money is $5,500,000.00,this money i am ready to entrust in your care until i resign from the services and meet with you in your house for subsequent sharing and investment projects.
I am interested in this project as you highlighted in your email will like you to throw more lights on the project,kindly provide the followings to enable me forward your details to introduced you to the company.
(1) Full Names;
(2) Contact Address:
(3) Direct Telephone No:
(4) Occupation:
(5) Age and Marital Status:

As soon i received all required details, i will then provide you with the companies contact details to enable you contact them for further discussions,you will receive 40% of the money, all you need to do is discuss and seek mode of transfer from them as i will send your full details to them for onward process.Please make sure you check your email all the time because we don't have much time on this,i will be in Iraq for a mission and hope to speak to you once i have your number and all the required details from you.


Regards,
Maxwell.”


Dæven Maxegutten – skal si det går unna der nede, med selvmordsombere og greier! Du må være forsiktig med deg selv nå da! Men var det ikke litt tidlig å mase om adresser og alle disse detaljene? Hm… får se om jeg klarer å holde deg i gang litt til.

Adressen til vårt tidligere musikkstudio burde funke. Googler han det, får han bekreftet at det er ekte, men firmaet eksisterer ikke lenger, så jeg så ingen fare ved å gi ham adressen vi brukte frem til vi la ned selskapet. Jeg vil også få frem at jeg er en opptatt mann selv, og forsikre meg om at han ikke lurer meg. Jeg har tross alt annet å finne på enn å bruke tid på å bli lurt! J


“Hello again Maxwell!

As the director of the Norwegian sound studio Imperial Sound, I am a very busy man, with a lot of projects going on. So I need you to be honest about this and don't waste my time. As I told you - sure I can help you, but you also have to give me a hand in return. Can I trust you in this?

I would be happy if you could help me find anyone in Afghanistan able to sing a few lines of my song, so we can be able to decide where to start our project. Maybe Afghanistan is a good place to start, and then we can move on to South America and Africa after that. You don't have to worry about providing us any kind of contacts in the music- business, I guess that will be hard to find down there anyway. As I told you we are planning to bring our mobile studio, installed in our 90 feet Hymer camper 2012 mod. Only thing you have to provide us, is some persons willing to visit our studio, and do the backing vocals for the «syngforskogen» project.

Of course I am a little concerned about driving into a war zone with a vehicle like this, because the insurance doesn't cover damages in areas where the political situations are unstable. Anyway - its not like this is going to happen tomorrow, we have a lot to plan before we can get going. And when we are coming, I hope you can help us find a safe place to stay thru the project.

Btw: because of a large amount of ongoing tasks and projects, some of my emails might be answered by my secretary Edvard, and he will also be the one answering the phone when I'm in the studio.

The adress of the studio is:

Imperial Sound
Risøyveien 7
3290 Stavern


Soon as you can promise me some singing Afghanistan residents, I will provide you all the info you ask for.

Have a nice day!


Ronald Kern

Director, producer and manager
Imperial Sound
Risøyveien 7
3290 Stavern”


Og nå ble det veldig viktig for Max å understreke for en ordentlig kar han er – ja han ble faktisk en smule kristen og greier! (som om det skulle funke på meg!) Han fikk litt noja da jeg begynte å prate om å ta meg en tur til Afghanistan, og han er heller ikke veldig interessert i å kontakte noen av innbyggerne der. En fredsbevarende soldat som ikke snakker med lokalbefolkningen?? Bevare meg vel Max! Uansett, han vil gjerne at jeg tar ham med i bønnene mine (hæ??), men nå trenger han virkelig å få de opplysningene!


“Hello Ronald,

Thank you for your prompt response to my emails to you and i am assuring you of my 100% trust  and assurance in this transaction.I want you to understand that my life is in danger as I might come out alive or dead base on situations on ground but i am always in prayers for God to see me through till the end of my services here,so i am trusting you and  believing God to come out alive,i have strong faith and have always remain stable,i have faced deaths several occasions,lost many of my service men working with me from insurgent attack but i know that the good Lord who has been guiding and protecting me will see me through till am done here.

Please Mr.Ronald,I cannot assure you of talking to the locals here as regards your music project and i will advice you not to take such risk of thinking of this part of the world,Afghanistan is a God forsaken country and they have no regards for human's life,if there is any other parts of the world you desire,once i am out from here,i can assure you all my time and services to make this project successful by traveling and making a solid contacts as regards the music project.I hope you will understand my situation and thank you for providing me the company's address and i still need all required details to enable me introduced you to the holding company for onward transfer of the funds.

Thank you once again for your understanding and i wish you the best weekend,do remember me in your prayers while i awaits your urgent response.

Regards,
Maxwell.”


Klart jeg forstår situasjonen din Max! Du er jo en ærlig, flink og engasjert soldat i Afghanistan, som er redd for selvmordsbombere. Tøffe tider! Nå drøyde jeg et par dager før jeg svarte ham igjen, for så å begynne å presse ham litt. For hver melding fremover nå er det veldig spennende om han fortsatt svelger historien min. For alt jeg vet kan det hende han har avslørt meg for lenge siden, men ikke helt vet hvordan han skal bli kvitt meg.


“Hi Maxwell!

How was your weekend in Afghanistan? Hope you didn't experience too many awful situations in the war zone! I'm happy for not being down there myself, even though I am seriously considering bringing my studio to Afghanistan after Christmas.

Are you sure you don't know anyone of the locals down there? You don't have to put me in contact with any professional, because as I told you, I just want some local people to do a few lines with backing vocals on the rainforest project. As I said; favor for favor. If you want help, I expect help back, and it's not a big favor I'm asking for.

As I told you in my last mail, the address of our company is:

Imperial Sound
Risøyveien 7
3290 Stavern

I have been in a meeting with my accountant and my bank today, and discussed which accounts I should use for this purpose. Unfortunately they didn't believe in my project, and wouldn't help me on this. My accountant know all about my economy, so the only thing I can do now is to get the «rainforrest»-project up running myself - just to prove to them that I'm gonna make it! My contact in the bank also need some kind of proof to confirm the existence of my project, so you have to help me out here, or else it will be hard for me to conduct your required transfers.


Soon as I am done with the official registrations, and some kind of proof is provided, I will have several new accounts available, and they will not be visible for my accountant. Will be an easy match - I promise!


Sincerely

Ronald”


Nå gikk det faktisk to dager uten at jeg hørte noe mer fra ham, så nå regnet jeg egentlig med at jeg hadde mistet ham. I såfall var det på tide å vise meg mer som et plagsomt mareritt. Han skulle ikke bli kvitt meg så lett!


“Hey Max!

Still alive down there? Been quiet from you the last days - are you ok?

Ron”



Jeg håper ikke han oppfattet dette som sarkasme. Det ville jo vært trist om jeg såret ham! Det tok et nytt døgn før jeg fikk svar, og det virket som Max fortsatt var innafor! Hurra – mer moro!

“Hello Ronald,

We are on a mission to Iraq and could not respond back to you immediately,i have succeeded in discussing and making contact as requested.Here is the contact of Mr.Abdullah as i have discussed tentatively with him and he is interested,so kindly contact him as follows;

Mr.Abdullah Shakir Mohammed
efioffshore@gmail.com
+964 771 975 1661

I have done my own part,so contact him for more details as regards the project.

Regards,
Maxwell.”


Uffda, også jeg som mistenkte deg for å svikte meg, og så har du vært ute og kjempet med soldatvennene dine! Fikk nesten litt dårlig samvittighet nå altså! Men…. hva er dette? Merker jeg en litt kjølig tone her? Og hvem er Abdullah? Du kan da ikke overlate meg til en vilt fremmed nå som vi hadde det så fint! Dette må følges opp!



“Hi!

Who is this guy, and what does he do for living? Can he sing?


Regards,
Ron”


Egentlig tror jeg Max nå er drittlei hele greiene, og har bare lyst til å bli kvitt meg. Neste svar jeg fikk:

“Please contact him and discuss in details with him...”



What?? Ingen “Hi” eller “regards”? Hva skjer nå Max? Vil du ikke leke med meg mer? Dette må jeg få klarhet i!

“What do you mean by that? I didn't ask you to provide me a phone number, I am man enough to do that myself!

I wanted you to find some locals who can sing on my project. "Efioffshore"... a random guy from Iraq is not what I asked for! Don't fuck with me now - I thought we had a deal!

I want you to find a man who is able to sing, then I will send you the lyrics and a sound file, in order to learn the «chosen one» how to perform my song. And you will make the proof - as you are recording the singing, and then sending it to me.

My contact in the bank is gonna be impressed by your effort - so will I!

Looking forward to receive the results!
And of course -  a movie with sound is good enough for the "recording" I mentioned. If it's good stuff, I'm gonna take that trip with our studio! :)”



Selvfølgelig er Max nå fullstendig klar over at jeg er en bløff, men det som fortsatt er interessant for meg er hvor lenge jeg klarer å få ham til å svare på mailene mine. Og ganske riktig – nå er ikke tonen noe hyggelig lenger. Og det er ganske morsomt at han faktisk fortsetter å holde på sin egen historie! Hadde jeg vært ham ville jeg bare sagt fuck off for lenge siden :)


Ronald,i think you are not serious and capable of helping me out as you are not a man of your words,you are becoming unbearable with your attitudes,i thought we have a deal but you have proven to be the weaker partner.I told you i cannot and will never discussed but have made all attempt to help you,anyway never mind.I will search for a capable partner whom i can strike a deal as you have proveen unserious man.Bye.. i will contact Mr.Abdullah and told him of your unseriousness...


JEG ikke seriøs?! Makan til utakknemlighet da! Jeg som virkelig var innstilt på å hjelpe deg Max. Nå har du såret meg! Jeg kan ikke gi meg helt på dette altså!


“Hi!

Why do you consider me unserious?? You can't expect me to establish contact with a person I know nothing about! I just wanted to know what kind of person this is, because I have some bad experiences with contacting people before I have learned how to know them first.

So now you're pulling out - before you actually have done anything of what you promised me? I said I needed to show some evidence, because my bank demands me to.  Sending me a random address and phone number doesn't prove anything, and the bank did not accept it.

So what I want you to do is this: pick up your phone, take some pictures and record the singer - OR you can just make a short movie with your phone - that will also work out well, and make my bank happy! And that's why I asked if Mr. Abdullah can sing.

So there is no reason not to trust me here! Have faith in me, get back on your horse, and get the job done!

Ron”


Ok, her var jeg helt overbevist om at fyren ville bare slutte å svare. Men jaggu fikk jeg svar på dette også – vel og merke svar som ganske klart indikerte at han nå var drit lei hele greia:


”Get lost you fool. I would have shot you dead if you would be near me”


High five!! Vel vitende om at jeg aldri kommer til å høre fra fyren mer, måtte jeg likevel gi ham en siste avskjedsmelding:


Ok - then stop sending people shit like this! Seriously - do you think I for a second believed your stupid story?? Saddam Hussein’s money - and gold?
$ 5,5 mill?! Do you really think I am that stupid?! Don't underestimate people you are trying to scam - that might cost you a lot of wasted work, like - for instance, all your writings to me.

Fun for me though :p And as in matter in fact; I actually am in the music business for real - at least I used to be. I have learned one thing now: Answering people who think they will succeed in scamming is actually really entertaining! Thank you for that, and be careful in your fantasy war!

Cheers!



Etter dette har det vært stille. Maxwell og jeg har mistet kontakten. Synd det skulle ende slik, vi hadde det jo så fint til å begynne med!









  

lørdag 9. juni 2012


Kjære, fantastiske medstudenter!









Sitter lett fyllesjuk i min nye leilighet og nyter at regnet hamrer løs på verandagulvet. Etter skoleavslutning med klassen og en fuktig tur på byen i går, startet dagen litt rustent - med en dehydrert kropp, hodepine og ørsmå tendenser til fylleangst. Men etter to Paracet, en mugge vann og to nye timer i vuggevise-kingsize-sengen min, våknet jeg kun med en tanke i hodet: For et herlig liv jeg lever!

Det er ikke mer enn 14 - 15 måneder siden jeg bestemte meg for å søke skole, leie ut leiligheten min i Larvik og ta permisjon fra jobben. Det var dritskummelt! Jeg skulle forlate en trygg tilværelse, god økonomi og en nyoppusset leilighet, for så å erstatte dette med en fattig studenttilværelse i et - for meg, ukjent sted, "langt oppi landet". (Jeg måtte forøvrig ta en dagstur med min yngste sønn på forhånd, slik at jeg visste litt om stedet før skolestart. Reisebrevet fra denne turen kan leses her).

Men uansett hvor skummelt det måtte virke; planen skulle gjennomføres! "Herregud, Ronald, skal du bo på 16 kvadratmeter - i en blokk full av hylende, party - kids?!" tenkte jeg, idet jeg trykket ENTER for å sende søknad om hybel.  Jeg så for meg hektiske skoledager som eneste gamling i en klasse med tyve, tredve fnisete småjenter, men trøstet meg med at tre år går fort, og snart ville jeg være tilbake i min gamle, trygge tilværelse -  i min kjære leilighet og jobbe på min kjære Colorline-båt.

Jeg skalv i stemmen da jeg ringte Skumle- Tyldum for å få litt info om skolesøknaden. Jeg hadde jo aldri snakket med dama før, og hadde ikke peiling på hva slags menneske dette kunne være. Det slo meg at hun virket en smule scary idet jeg la på røret, men ante ingenting om hvor skummel hun faktisk var!

Skumle Tyldum


Og godt var det - for hadde jeg visst hva slags status denne dama hadde i systemet, og hvordan det stikkende hekseblikket hennes lett kunne skadet netthinnen og min mentale helse for resten av livet, ville jeg sannsynligvis trukket søknaden og droppet hele skoleprosjektet. Min noe naive uvitenhet rundt andre mulige skummelheter gjorde at jeg faktisk også her - med skjelvende hånd, trykket enter. Ikke ante jeg at Tyldum - med sine sittende Elvis - imitasjoner, ville forkynne at vi - ved å gå i hennes fotspor, i praksis ville ende opp som en gjeng oldfruer.

Lite ante jeg også om at hennes arvtaker skulle være en person med diktatortendenser og et personlig behov for å markere seg som leder. Og ikke minst: hvordan i helvete skulle jeg - i mine villeste fantasier, kunne se for meg at en husøkonomutdannet lærer, som selv er i ferd med å fullføre et masterstudie, skulle forsøke å overbevise meg om at man kan gjøre støvsuging til et akademisk fag? Jeg kunne heller ikke ane at samme dama skulle bli et megastort irritasjonsmoment, parallelt med at jeg måtte respektere henne som fagansvarlig.

Jeg har også erfart at denne mafialignende skoleeliten til tider kjører en pedagogisk praksis som både er uetisk, demotiverende og regelbrytende. En liten utskeielse etter en tur til Dublin, og et påfølgende arbeidskrav i bakfylla holdt på å velte emnet 1200 for meg, og det var kun takket være mine omsorgsfulle medstudenter Ina og kjære Susann, at jeg med nød og neppe kom meg på skolen den dagen!

Men når jeg i tillegg tillot meg selv å komme med krass kritikk mot en lærer hvor markeringsbehovet betyr mer enn målet om å gi oss et godt læringsutbytte, endte det med at jeg ble straffet med karakteren D istedet for C. Klage ble tatt til etterretning, og C'n var i boks - til tross for "hihihi - du har litt lite struktur når du beskriver renhold av tepper". Jeg visste faktisk ikke at det i det hele tatt var mulig å løfte oppgaver knyttet til renhold av tepper opp på et akademisk nivå! Og skal jeg være ærlig; jeg sliter fortsatt med å forstå det. Det er da bare å støvsuge og rense det for faen!

Beste gjengen!!

Men heldigvis hadde vi Oddvar! Ja, vi elsker Oddvar! Hans utrolige evne til å få oss til å forstå regnskap, hans beroligende og trøstende ord i forkant av eksamener, og hans humoristiske innslag i klasserommet, gir ham i mine øyne tittelen favorittlærer, og finnes det priser for årets lærer burde denne absolutt gått til ham. Da vi gjennomførte regnskapseksamenen trodde jeg virkelig det hadde gått til helvete, så jeg ble lettere sjokkert da jeg åpnet studentweben og leste karakteren B. Er dette en del av samme mafiagreia - bare i motsatt ende av skalaen, skal jeg selvfølgelig ikke klage, men man kan innimellom begynne å lure på hva som legges til grunn for karaktergivningen. Uansett er Oddvar en av de få lærerne jeg har hatt som faktisk har gitt meg et vanvittig læringsutbytte - no doubt! Og når man tror det har gått skikkelig på trynet, men ender opp med karakteren B, har man kanskje lært mer enn man tror.

Alle negative ting til tross; Oddvar er bare ett av en lang rekke momenter som får meg til å tenke "Herregud hvor glad jeg er for at jeg tok de valgene jeg tok i 2011!" Det har så langt vært et ti måneders langt eventyr. Den hodetatoverte - "badass" - Martins-stamgjesten sjokkerte både seg selv og andre med å få klassens første A. Og selv om denne har hengt på meg som en forbannelse i ettertid, må jeg innrømme at det ga meg en vanvittig kick-start på året. Jeg tenkte: "Jøss - er det ikke mer som skal til?" - noe som selvfølgelig førte til en aldri så liten prestasjonsangst i ettertid. Dette har nå stabilisert seg, og jeg har måttet ta til takke med karakterer på et litt mer moderat nivå - noe som igjen gjør at skuldrene er senket og studiet har blitt en ren nytelse!

Ikke vet jeg hva som har skjedd med dagens studenter, men fryktmomentet "party-kids" uteble i sin helhet, og ble forsåvidt en problemstilling som til dels ble snudd på hodet. Her var det stille som i et spøkelseshus - hvor ikke engang spøkelsene var i stand til å spøke! Hva er det med dagens ungdom?! Helt i oppstarten av skoleåret var det noen få spanske utvekslingsstudenter i min korridor som forsøkte seg på noen utskeielser, hvilket resulterte i et oppslag på døren fra en sur student som ikke fikk gjort leksene sine.

Strengt fra lesende sutreklut. Mitt room number var 412.
Og hva faen er greia med smilet i bunnen?!


Makan til syting da gitt - og det skulle komme fra blokkens midtlivsmann, som før han flyttet var redd for at festing skulle bli et problem. Jeg hadde overhode ingen intensjoner om å klage på festingen - jeg var vel heller mer opptatt av om jeg snart ble bedt på fest til de spanske skjønnhetene, noe den furtete lekseleseren i andre enden av gangen satte en effektiv stopper for. I tillegg flyttet mine to livlige, syngende nabojenter fra Bergen - Anniken og Jannike, og stillheten som fulgte ble faktisk i drøyeste laget. Nå sørget jeg riktignok for at en av mine polske naboer måtte flytte, men det var fordi han spilte høy musikk 24 timer i døgnet syv dager i uken, så etter tre måneder uten én natt med sammenhengende søvn, sprakk det for meg. Sammen med nabo Jannike sørget vi for at polakken måtte pakke sakene og flytte to etasjer nedover i bygget.


Leseavdelingen i min 16 kvm leilighet i studenthuset
Sosial sammenkomst etter en eksamen i vinter - masse plass!
Erlend forsøker her å demonstrere hvor godt utrustet han er. Badass!


Og min frykt for å bli klassens olding var helt ubegrunnet. Ja, jeg er riktignok klassens eldste hannkjønn - ihvertfall etter at den rullingsrøykende Professor Grønnsåpe fra Trøndelag kastet inn håndkleet og forlot oss. Men det skulle jo vise seg at gjennomsnittsalderen på skolen vår er rundt trettifem år, noe som gjør at jeg virkelig føler meg som en av mengden - i tillegg til at en haug av studentene faktisk er eldre enn meg. Og fnisete småjenter - vel vi har unge jenter i klassen, og noen av dem har sikkert fnist litt innimellom, men det er jo bare kos! Og de positive tankene om at tre år går fort, er også en ting som er snudd litt på hodet - jeg er redd denne tiden faktisk vil gå altfor fort, og at tårene sannsynligvis vil presses frem for flere av oss i det øyeblikket vi leverer bachelor - oppgaven i 2014.

For lite visste jeg om hvor fantastisk dette skulle bli! At jeg skulle bli en del av en slik herlig gjeng! Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle føle meg så integrert og trives så vanvittig godt i et slikt samfunn. Vi har unge gutter og jenter, vi har voksne og godt voksne - med erfaringer fra yrkesliv. Vi har avdanka kokker, barnehagetanter og bussjåfører. Vi har gifte, samboere, skilte og single. Vi har ateister, kristne og muslimer. Vi har temperament, humor og engasjement. Noen er sjenerte og tilbaketrukne, andre storkjefta og frempå. Vi har vært vitne til brudd i forhold, mens andre har funnet kjærligheten. Uansett, alle forskjeller til tross; det er helt utrolig at man kan bli så sammensveiset i løpet av ti måneder!

Gråt, krangel, latter, sarkasme, irritasjon, forventninger, spenning og pur glede har gått hånd i hånd fra den dagen vi entret skolen i August. Og det er helt herlig! Det er så omfattende, så komplekst og så vanvittig givende å være en del av det - særlig når man går skole etter tyve år i arbeidslivet.

Klassens første par, Mari og Daniel -  herlig!



Kostklassens første par, Erlend og Helene. Bildet ble tatt i januar, og på dette tidspunktet var det bare Helene og jeg som visste at de ville bli et par! De er nå - omsider, offisielt sammen, men har hatt et hemmelig forhold i to måneder. Lykke!

Noe av det som kanskje har fremkalt bortimot hele spekteret av emosjonelle ytterpunkter, er uten tvil arbeidet med gruppeprosjekter. For meg er dette en helt ny erfaring, og til tross for både opp - og nedturer har det vært utrolig givende å holde på med. Jeg tror aldri jeg har deltatt i noe tidligere i livet som har gitt meg den samme følelsen av det å bli sammensveiset, det å tilpasse og respektere hverandre og det å oppleve gleden, lettelsen og stoltheten over å levere noe man har jobbet frem sammen. Siste gruppeeksamen ble levert i går, så nå er det bare å vente på resultatet. Takk for et herlig samarbeid, gruppe 4 - dette ble vanvittig bra!

Kaos og forberedelser før eksamen i materiallære, Joachim, Lene og Susann.  Susann ville ikke bli tatt bilde av med fletter, men jeg insisterte! 


Som individuell student kan jeg også notere meg rekordtall i nye opplevelser, erfaringer og oppdagelser. Det hele har vært som en sammenhengende kavalkade av stimulerende og selvutviklende prosesser - ikke bare i skolesammenheng, men også utenom skolen. Jeg gruet meg til å forlate Larvik og min trygge tilværelse i nyoppusset leilighet, men nå er denne solgt og erstattet med splitter ny kåk Lillestrøm. Her trives jeg så godt at jeg til tider lurer på om jeg noen gang klarer å flytte herfra igjen. Det gikk helt greit å bo på 16 kvadrat, men nå har jeg forsøkt det også, og jeg må innrømme at det var utrolig digg å flytte inn i 48 kvadrat med oppvaskmaskin og veranda!


Åråsen studenthus - mitt gamle hjem Åråssvingen 11 til venstre, og Åråssvingen 9 - mitt nye hjem til høyre. 

Mitt nye hjem, der det står en litauer og legger siste hånd på verket. 


Liten moral til slutt: Følg dine drømmer, grip sjansene som dukker opp, og overse det som gjør livet surt! Så langt har alt gått over all forventning dette året for mitt vedkommende, og det kan i stor grad skyldes fokuset på muligher og positive tanker, i tillegg til at jeg foretrekker å vanke med folk som tenker på samme måten. Graver man i dritt, blir man som kjent møkkete på hendene - og det er det ingen mening i! Gi gass, men sving unna det som forsurer livet! Ditt valg..

Første skoleår ble avsluttet med en kjempeflott kveld i Rælingen, på terrassen til Nick. Takk til dem som engasjerte seg for å få til dette, og en ekstra takk til Nick og Marte som stilte sitt paradis til rådighet for å gi oss en verdig avslutning på året.

Til slutt: Takk for et flott skoleår, både Husl og Kost på alle klassetrinn! Og lykke til videre i livet, dere som nå har levert bachelor. En ekstra klem til Susann - du er best!

Jeg gleder meg allerede til neste skoleår, men først er det sommer, sol og ferie! Nyt det!


God sommer!


fredag 17. februar 2012

Fjærfe seiler i medvind.




Picture: Darkangelsrevenge.com



Etter nok et stunt fra vår kjære engleprinsesse, er det meg en sann glede å "åpne" bloggen igjen! For selv om jeg gjerne skulle skrevet mye mer om sko, vesker (eller væsker?) blomster og krig og fred og sånt, må jeg innrømme at det er uttalelser fra folk som Märtha som virkelig gir meg skrivekløe - så får heller andre samfunnsengasjerte bloggere ta seg av det man gjerne leser på side 2 og 3 i Dagbladet.

Fint og flott at Mulla Krekar vil reise til Somalia for å undervise, men jeg orker virkelig ikke å mene noe om den mannen, siden det er bare så jævla oppbrukt alt man kan mene om ham! Jeg orker ikke å mene noe om landets største idiot Breivik heller, eller horebukkskattesnyteren ItaliasBerlusconi, eller grisegutten Birkedal, pengesjefene Øystein Olsen og Sigbjørn Johnsen, grusomme SV-politikertaper Heikki, eller kulturskrulla Anniken.

Jo - forresten; hun vil jeg mene noe om! For i dagens Dagladet er hun faktisk avbildet med skisko da hun ankom årsmiddagen på Grand Hotell i Oslo i går kveld! Da begynner vi å snakke! Tre bilder - et av hele dama, poserende med skiskoa, et nærbilde av føtter med skisko, og et nærbilde av røde sko med høye hæler som hun tok på seg før hun satte seg til bords. Interessant ass! Jeg synes faktisk skiskoa var finere enn de røde, men det er også alt jeg har tenkt å mene om den saken!





Nei, det som virkelig er interessant i dagens Dagbladet, er Märthas siste avsløringer om engleuniverset! For nå viser det seg nemlig at disse vingebefengte gallionsfigurene legger fra seg kroppsavfall i form av fjær! På folk! De søler fjær på folk! Og i folks lommebøker! Skulle man følt seg like velsignet hvis folk gikk rundt og strødde menneskelig avfall på venner og familie - som for eksempel løs hud, negler, navlelo eller flass?! Tror ikke det nei, men med engleavfallet er det nemlig annerledes. Det er faktisk slik at hvis man er så heldig å få litt kroppsavfall fra engler på seg, er man garantert all verdens lykke for resten av livet. Fjærene har nemlig en slik effekt i følge Märtha. 

Så endelig - nå er det mange brikker som faller på plass for meg! Jeg har nemlig denne merkelige tendensen til å sove lenge så fort jeg har sjansen. Eller - det vil si, jeg sover ikke lenge, jeg drar meg lenge. Våkner som regel første gang i åttetida, og siden den 43-årige blæren min krever både varsom behandling og vedlikehold, lar jeg den få en tømming  rundt disse tider. Men så; senga! Og der kan jeg altså ligge i to, tre timer til - uten å sove. Jeg bare ligger der. Trygt og godt er det. Jeg har ofte lurt på hvorfor - for jeg er verken doven eller lat, og helsa mi holder snittkvalitet og vel så det! 

Men nå fikk jeg altså svaret: både dyna og putene mine er fulle av englefjær! Hele meg er dekket av himmelske herligheter, og gir meg en ro som gjør at jeg nesten føler meg bundet til senga. Og helt seriøst altså - jeg er nesten sikker på jeg hører engler som hvisker også - ihvertfall hvis jeg har vært på fest dagen før. Da kommer englene. De vet nemlig at en lang natt kan skade psyken litt, så da tar de ekstra godt vare på meg. Jeg hører ikke hva de hvisker, men jeg hører hvisking! Koselig!

En annen brikke er jakka mi! Jeg presterte nemlig langt dårligere enn jeg burde på forrige skoleeksamen, og har lurt litt på hva som egentlig gikk galt. Men den åpenbare forklaringen er jo at jeg i denne perioden brukte rocke-skinnjakka mi istedet for dunjakka! Er det mulig å være så dum?! Jeg lot englene henge på knaggen i leiligheten istedet for å ta dem med meg til eksamenslokalet!  Og det hjalp lite at eksamenshjelpene var så gamle at de selv var i ferd med å innta englekoret. De var bare gamle - kjempegamle, og de luktet vondt! Lite engler å sense der gitt!

Og selvfølgelig: nysingen! Jeg er allergisk mot dyr, men jeg har da ikke dyr! Så hvorfor har jeg da vært plaget av allergi så fort jeg entrer min 16 kvm luksusbolig?! Englefjær - selvfølgelig! Ganske irriterende igrunn, for det er  jo ingen tvil om at jeg trenger englevakten. Heretter skal både dyne, puter og dynjakke behandles med respekt og verdighet, og englene skal slippe å følge meg på de villeste festene - for der vet jeg de mistrives. Og ja; jeg skaffer meg gjerne Ceterizin på blå resept - hvis det er alt som kreves for at livet mitt skal bli absolutt himmelsk!


Og så litt ekstra info: George Clooney har brukt kokain (eller englestøv), og Marion Ravn skal gifte seg. Er det ikke flott dere?


Tror jeg må ta meg ei allergipille - så skal jeg ta på meg dunjakke og skisko og gå på englejakt!


God helg, og ta godt vare på fjærene!