Nok en gang sitter jeg på sengekanten og forbanner meg selv, mens jeg stirrer lengtende bort på den lille plastflaska. Jeg snufser, kremter og forsøker å overbevise meg selv om at denne gangen skal jeg klare meg uten. Jeg gjør et nytt forsøk på å legge meg. Nye snufs, først høyre, så venstre. Joda, det burde absolutt være passasje nok til å holde meg med oksygen natten ut. Jeg legger hodet bakover og lar det synke ned i den myke puta. Den er mykere enn puter flest, så myk at den egentlig fungerer mer som en anordning ment til å pakke inn hodet. Som om en enorm bomullsdott har den fått det for seg at den glattbarberte skallen må beskyttes for enhver pris. Puta begynner å bli plagsom. Jeg svetter, neseborene blir tettere, og jeg kjenner det velkjente trykket i pannen komme snikende. ”Maks ti dager” sier folk. Ja, jeg vet det, men hva pokker skal jeg gjøre da? Til helvete med det! Jeg løsriver meg fra bommullsdotten, slår på lyset, og griper etter plastflaska. Først venstre, så høyre, så tilbake til puta. Det gjorde utrolig godt! Nå sovner jeg hvert øyeblikk, garantert!
Jeg heter Ronald, og er otrivinist.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar