Midtlivsliv utenfor firkanten.

Normer, regler, tradisjoner, evig troskap, kjernefamilie, arbeidsfordeling i hjemmet, bla bla bla. Dette skal - i følge det jeg har lært, være positivt ladde ord. Og i bunn og grunn er det vel det, ihvertfall for dem som mener de har funnet lykken og det perfekte liv. Men for oss andre, som har "mislykkes" i denne livslange, kristne monogamitradisjonen, smaker dette surt og bittert. Statistikken tilsier at rundt halvparten av oss før eller senere havner i gruppen som dro en skrøne da de sto foran "Gud" og presten og lovte "til døden skiller dere ad".

Og ja, jeg gjorde det selv. Presten var så søt atte, med kjole og greier. Han smilte fromt, med hendene utstrakt foran seg - for liksom å ta i mot "ånden". Og selv om jeg visste han hadde vært på fylla dagen før, fremsto han som en guds mann, med direktelinje til the big boss. Stemningen var magisk, for det må den jo være i et bryllup. Magisk. Hvis ikke stemingen er magisk på en dag som dette, kan man likegodt pakke ned dress, brudekjole og bibel, og sende fotograf, toastmaster og forlovere videre til neste oppdrag.

Men stemningen var magisk. Hun var nydelig, og etter det jeg har hørt, var jeg visst ikke så verst å se på jeg heller. "JA, jeg lover!", "JA" - på med ringene! Yess, der satt'n! "Dere har nå lovt å holde sammen resten av livet, uansett hva som måtte skje, uansett hvor mye trøbbel dere får, og uansett hvor smertefulle og jævlige dagene kan bli. Eneste lovlige grunn til å skilles er døden!" Bra avtale! Som en slags kontrakt med både gud og djevelen. En gammel tradisjon, oppfunnet og utformet av våre forløpere av den kristne tro. Den samme klubben som voldtar smågutter ved alteret, som dreper i Guds navn, som fordømmer homofili, som elsker gull, diamanter og penger, og som i det hele tatt har fordommer mot det meste som er gøy; dette er gutteklubben som leder an i det meningsløse arbeidet det er å opprettholde kirken - og ekteskapet.

Ikke misforstå; ingenting er bedre enn å elske noen, bli elsket av noen, finne lykken og det såkalte perfekte liv. Men en tusen år lang tradisjon har gjort noe med oss. Hvis et samboerpar - med eller uten barn, går fra hverandre, hører man gjerne: "Men de var vel ikke gift?" Som om det forandrer saken?! Et brudd er like belastende og jævlig uansett om man har vært gift eller ikke. Problemet er bare at har man vært gift, har man rotet seg inn i avtaler med Gud og slike ulumskheter, og da - da blir det verre! "Du lovte jo! Presten var der og allting! Orgel, klokker, salmesang og greier! Hvordan kunne du?!" Men innerst inne tror de færreste på verken gud eller kirke. Kirken er bare kjekk å ha, siden disse byggene tross alt har noe majestetisk over seg. Ved å benytte seg av kirken, kommer jentene så nært opptil prinsesse-for-en-dag statusen som mulig. "Drit i Gud og det der, bare jeg får gå sammen med pappa oppover det gulvet. Det er det som betyr noe" Og for dem som har giftet seg borgerlig, er det egentlig på samme måte, med unntak av at de ikke har tilgang til statens klokketårn. Humanetikere fører bare en gammel tradisjon videre, men dropper maset om Gud. Forståelig - absolutt, men det er likevel kirken som står som ekteskapets hovedverge i Norge.

Kristendommen - og kirken, har altså lagt grunnlaget for det ubehag man skal føle hvis man skiller seg. Man er egentlig litt kriminell, litt fortapt, litt looser.... litt utenfor firkanten. Bryr jeg meg? Tydeligvis - ellers hadde jeg ikke giddet og brukt tid på å skrive dette. Et brudd er tungt nok som det er,  så vær så snill, både puritanere, liksomreligiøse og dere som mener livet deres er perfekt:

Forstå at vi som brøt ekteskapet, gjorde det for en ny start. Man blir ikke lykkelig av å skilles, men mulighetene er der, og de er mange!

Jeg er singel og utenfor firkanten.

For meg ble firkanten for liten.