Kjære, fantastiske medstudenter!

Sitter lett fyllesjuk i min nye leilighet og nyter at regnet hamrer løs på verandagulvet. Etter skoleavslutning med klassen og en fuktig tur på byen i går, startet dagen litt rustent - med en dehydrert kropp, hodepine og ørsmå tendenser til fylleangst. Men etter to Paracet, en mugge vann og to nye timer i vuggevise-kingsize-sengen min, våknet jeg kun med en tanke i hodet: For et herlig liv jeg lever!

Det er ikke mer enn 14 - 15 måneder siden jeg bestemte meg for å søke skole, leie ut leiligheten min i Larvik og ta permisjon fra jobben. Det var dritskummelt! Jeg skulle forlate en trygg tilværelse, god økonomi og en nyoppusset leilighet, for så å erstatte dette med en fattig studenttilværelse i et - for meg, ukjent sted, "langt oppi landet". (Jeg måtte forøvrig ta en dagstur med min yngste sønn på forhånd, slik at jeg visste litt om stedet før skolestart. Reisebrevet fra denne turen kan leses her).

Men uansett hvor skummelt det måtte virke; planen skulle gjennomføres! "Herregud, Ronald, skal du bo på 16 kvadratmeter - i en blokk full av hylende, party - kids?!" tenkte jeg, idet jeg trykket ENTER for å sende søknad om hybel.  Jeg så for meg hektiske skoledager som eneste gamling i en klasse med tyve, tredve fnisete småjenter, men trøstet meg med at tre år går fort, og snart ville jeg være tilbake i min gamle, trygge tilværelse -  i min kjære leilighet og jobbe på min kjære Colorline-båt.

Jeg skalv i stemmen da jeg ringte Skumle- Tyldum for å få litt info om skolesøknaden. Jeg hadde jo aldri snakket med dama før, og hadde ikke peiling på hva slags menneske dette kunne være. Det slo meg at hun virket en smule scary idet jeg la på røret, men ante ingenting om hvor skummel hun faktisk var!

Skumle Tyldum

Og godt var det - for hadde jeg visst hva slags status denne dama hadde i systemet, og hvordan det stikkende hekseblikket hennes lett kunne skadet netthinnen og min mentale helse for resten av livet, ville jeg sannsynligvis trukket søknaden og droppet hele skoleprosjektet. Min noe naive uvitenhet rundt andre mulige skummelheter gjorde at jeg faktisk også her - med skjelvende hånd, trykket enter. Ikke ante jeg at Tyldum - med sine sittende Elvis - imitasjoner, ville forkynne at vi - ved å gå i hennes fotspor, i praksis ville ende opp som en gjeng oldfruer.

Lite ante jeg også om at hennes arvtaker skulle være en person med diktatortendenser og et personlig behov for å markere seg som leder. Og ikke minst: hvordan i helvete skulle jeg - i mine villeste fantasier, kunne se for meg at en husøkonomutdannet lærer, som selv er i ferd med å fullføre et masterstudie, skulle forsøke å overbevise meg om at man kan gjøre støvsuging til et akademisk fag? Jeg kunne heller ikke ane at samme dama skulle bli et megastort irritasjonsmoment, parallelt med at jeg måtte respektere henne som fagansvarlig.

Jeg har også erfart at denne mafialignende skoleeliten til tider kjører en pedagogisk praksis som både er uetisk, demotiverende og regelbrytende. En liten utskeielse etter en tur til Dublin, og et påfølgende arbeidskrav i bakfylla holdt på å velte emnet 1200 for meg, og det var kun takket være mine omsorgsfulle medstudenter Ina og kjære Susann, at jeg med nød og neppe kom meg på skolen den dagen!

Men når jeg i tillegg tillot meg selv å komme med krass kritikk mot en lærer hvor markeringsbehovet betyr mer enn målet om å gi oss et godt læringsutbytte, endte det med at jeg ble straffet med karakteren D istedet for C. Klage ble tatt til etterretning, og C'n var i boks - til tross for "hihihi - du har litt lite struktur når du beskriver renhold av tepper". Jeg visste faktisk ikke at det i det hele tatt var mulig å løfte oppgaver knyttet til renhold av tepper opp på et akademisk nivå! Og skal jeg være ærlig; jeg sliter fortsatt med å forstå det. Det er da bare å støvsuge og rense det for faen!

Beste gjengen!!

Men heldigvis hadde vi Oddvar! Ja, vi elsker Oddvar! Hans utrolige evne til å få oss til å forstå regnskap, hans beroligende og trøstende ord i forkant av eksamener, og hans humoristiske innslag i klasserommet, gir ham i mine øyne tittelen favorittlærer, og finnes det priser for årets lærer burde denne absolutt gått til ham. Da vi gjennomførte regnskapseksamenen trodde jeg virkelig det hadde gått til helvete, så jeg ble lettere sjokkert da jeg åpnet studentweben og leste karakteren B. Er dette en del av samme mafiagreia - bare i motsatt ende av skalaen, skal jeg selvfølgelig ikke klage, men man kan innimellom begynne å lure på hva som legges til grunn for karaktergivningen. Uansett er Oddvar en av de få lærerne jeg har hatt som faktisk har gitt meg et vanvittig læringsutbytte - no doubt! Og når man tror det har gått skikkelig på trynet, men ender opp med karakteren B, har man kanskje lært mer enn man tror.

Alle negative ting til tross; Oddvar er bare ett av en lang rekke momenter som får meg til å tenke "Herregud hvor glad jeg er for at jeg tok de valgene jeg tok i 2011!" Det har så langt vært et ti måneders langt eventyr. Den hodetatoverte - "badass" - Martins-stamgjesten sjokkerte både seg selv og andre med å få klassens første A. Og selv om denne har hengt på meg som en forbannelse i ettertid, må jeg innrømme at det ga meg en vanvittig kick-start på året. Jeg tenkte: "Jøss - er det ikke mer som skal til?" - noe som selvfølgelig førte til en aldri så liten prestasjonsangst i ettertid. Dette har nå stabilisert seg, og jeg har måttet ta til takke med karakterer på et litt mer moderat nivå - noe som igjen gjør at skuldrene er senket og studiet har blitt en ren nytelse!

Ikke vet jeg hva som har skjedd med dagens studenter, men fryktmomentet "party-kids" uteble i sin helhet, og ble forsåvidt en problemstilling som til dels ble snudd på hodet. Her var det stille som i et spøkelseshus - hvor ikke engang spøkelsene var i stand til å spøke! Hva er det med dagens ungdom?! Helt i oppstarten av skoleåret var det noen få spanske utvekslingsstudenter i min korridor som forsøkte seg på noen utskeielser, hvilket resulterte i et oppslag på døren fra en sur student som ikke fikk gjort leksene sine.

Strengt fra lesende sutreklut. Mitt room number var 412.
Og hva faen er greia med smilet i bunnen?!

Makan til syting da gitt - og det skulle komme fra blokkens midtlivsmann, som før han flyttet var redd for at festing skulle bli et problem. Jeg hadde overhode ingen intensjoner om å klage på festingen - jeg var vel heller mer opptatt av om jeg snart ble bedt på fest til de spanske skjønnhetene, noe den furtete lekseleseren i andre enden av gangen satte en effektiv stopper for. I tillegg flyttet mine to livlige, syngende nabojenter fra Bergen - Anniken og Jannike, og stillheten som fulgte ble faktisk i drøyeste laget. Nå sørget jeg riktignok for at en av mine polske naboer måtte flytte, men det var fordi han spilte høy musikk 24 timer i døgnet syv dager i uken, så etter tre måneder uten én natt med sammenhengende søvn, sprakk det for meg. Sammen med nabo Jannike sørget vi for at polakken måtte pakke sakene og flytte to etasjer nedover i bygget.

Leseavdelingen i min 16 kvm leilighet i studenthuset

Sosial sammenkomst etter en eksamen i vinter - masse plass!
Erlend forsøker her å demonstrere hvor godt utrustet han er. Badass!

Og min frykt for å bli klassens olding var helt ubegrunnet. Ja, jeg er riktignok klassens eldste hannkjønn - ihvertfall etter at den rullingsrøykende Professor Grønnsåpe fra Trøndelag kastet inn håndkleet og forlot oss. Men det skulle jo vise seg at gjennomsnittsalderen på skolen vår er rundt trettifem år, noe som gjør at jeg virkelig føler meg som en av mengden - i tillegg til at en haug av studentene faktisk er eldre enn meg. Og fnisete småjenter - vel vi har unge jenter i klassen, og noen av dem har sikkert fnist litt innimellom, men det er jo bare kos! Og de positive tankene om at tre år går fort, er også en ting som er snudd litt på hodet - jeg er redd denne tiden faktisk vil gå altfor fort, og at tårene sannsynligvis vil presses frem for flere av oss i det øyeblikket vi leverer bachelor - oppgaven i 2014.

For lite visste jeg om hvor fantastisk dette skulle bli! At jeg skulle bli en del av en slik herlig gjeng! Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle føle meg så integrert og trives så vanvittig godt i et slikt samfunn. Vi har unge gutter og jenter, vi har voksne og godt voksne - med erfaringer fra yrkesliv. Vi har avdanka kokker, barnehagetanter og bussjåfører. Vi har gifte, samboere, skilte og single. Vi har ateister, kristne og muslimer. Vi har temperament, humor og engasjement. Noen er sjenerte og tilbaketrukne, andre storkjefta og frempå. Vi har vært vitne til brudd i forhold, mens andre har funnet kjærligheten. Uansett, alle forskjeller til tross; det er helt utrolig at man kan bli så sammensveiset i løpet av ti måneder!

Gråt, krangel, latter, sarkasme, irritasjon, forventninger, spenning og pur glede har gått hånd i hånd fra den dagen vi entret skolen i August. Og det er helt herlig! Det er så omfattende, så komplekst og så vanvittig givende å være en del av det - særlig når man går skole etter tyve år i arbeidslivet.

Klassens første par, Mari og Daniel -  herlig!

Kostklassens første par, Erlend og Helene. Bildet ble tatt i januar, og på dette tidspunktet var det bare Helene og jeg som visste at de ville bli et par! De er nå - omsider, offisielt sammen, men har hatt et hemmelig forhold i to måneder. Lykke!

Noe av det som kanskje har fremkalt bortimot hele spekteret av emosjonelle ytterpunkter, er uten tvil arbeidet med gruppeprosjekter. For meg er dette en helt ny erfaring, og til tross for både opp - og nedturer har det vært utrolig givende å holde på med. Jeg tror aldri jeg har deltatt i noe tidligere i livet som har gitt meg den samme følelsen av det å bli sammensveiset, det å tilpasse og respektere hverandre og det å oppleve gleden, lettelsen og stoltheten over å levere noe man har jobbet frem sammen. Siste gruppeeksamen ble levert i går, så nå er det bare å vente på resultatet. Takk for et herlig samarbeid, gruppe 4 - dette ble vanvittig bra!

Kaos og forberedelser før eksamen i materiallære, Joachim, Lene og Susann.  Susann ville ikke bli tatt bilde av med fletter, men jeg insisterte! 

Som individuell student kan jeg også notere meg rekordtall i nye opplevelser, erfaringer og oppdagelser. Det hele har vært som en sammenhengende kavalkade av stimulerende og selvutviklende prosesser - ikke bare i skolesammenheng, men også utenom skolen. Jeg gruet meg til å forlate Larvik og min trygge tilværelse i nyoppusset leilighet, men nå er denne solgt og erstattet med splitter ny kåk Lillestrøm. Her trives jeg så godt at jeg til tider lurer på om jeg noen gang klarer å flytte herfra igjen. Det gikk helt greit å bo på 16 kvadrat, men nå har jeg forsøkt det også, og jeg må innrømme at det var utrolig digg å flytte inn i 48 kvadrat med oppvaskmaskin og veranda!

Åråsen studenthus - mitt gamle hjem Åråssvingen 11 til venstre, og Åråssvingen 9 - mitt nye hjem til høyre. 

Mitt nye hjem, der det står en litauer og legger siste hånd på verket. 

Liten moral til slutt: Følg dine drømmer, grip sjansene som dukker opp, og overse det som gjør livet surt! Så langt har alt gått over all forventning dette året for mitt vedkommende, og det kan i stor grad skyldes fokuset på muligher og positive tanker, i tillegg til at jeg foretrekker å vanke med folk som tenker på samme måten. Graver man i dritt, blir man som kjent møkkete på hendene - og det er det ingen mening i! Gi gass, men sving unna det som forsurer livet! Ditt valg..

Første skoleår ble avsluttet med en kjempeflott kveld i Rælingen, på terrassen til Nick. Takk til dem som engasjerte seg for å få til dette, og en ekstra takk til Nick og Marte som stilte sitt paradis til rådighet for å gi oss en verdig avslutning på året.

Til slutt: Takk for et flott skoleår, både Husl og Kost på alle klassetrinn! Og lykke til videre i livet, dere som nå har levert bachelor. En ekstra klem til Susann - du er best!

Jeg gleder meg allerede til neste skoleår, men først er det sommer, sol og ferie! Nyt det!


God sommer!

Fjærfe seiler i medvind.

Picture: Darkangelsrevenge.com

Etter nok et stunt fra vår kjære engleprinsesse, er det meg en sann glede å "åpne" bloggen igjen! For selv om jeg gjerne skulle skrevet mye mer om sko, vesker (eller væsker?) blomster og krig og fred og sånt, må jeg innrømme at det er uttalelser fra folk som Märtha som virkelig gir meg skrivekløe - så får heller andre samfunnsengasjerte bloggere ta seg av det man gjerne leser på side 2 og 3 i Dagbladet.

Fint og flott at Mulla Krekar vil reise til Somalia for å undervise, men jeg orker virkelig ikke å mene noe om den mannen, siden det er bare så jævla oppbrukt alt man kan mene om ham! Jeg orker ikke å mene noe om landets største idiot Breivik heller, eller horebukkskattesnyteren ItaliasBerlusconi, eller grisegutten Birkedal, pengesjefene Øystein Olsen og Sigbjørn Johnsen, grusomme SV-politikertaper Heikki, eller kulturskrulla Anniken.

Jo - forresten; hun vil jeg mene noe om! For i dagens Dagladet er hun faktisk avbildet med skisko da hun ankom årsmiddagen på Grand Hotell i Oslo i går kveld! Da begynner vi å snakke! Tre bilder - et av hele dama, poserende med skiskoa, et nærbilde av føtter med skisko, og et nærbilde av røde sko med høye hæler som hun tok på seg før hun satte seg til bords. Interessant ass! Jeg synes faktisk skiskoa var finere enn de røde, men det er også alt jeg har tenkt å mene om den saken!

Nei, det som virkelig er interessant i dagens Dagbladet, er Märthas siste avsløringer om engleuniverset! For nå viser det seg nemlig at disse vingebefengte gallionsfigurene legger fra seg kroppsavfall i form av fjær! På folk! De søler fjær på folk! Og i folks lommebøker! Skulle man følt seg like velsignet hvis folk gikk rundt og strødde menneskelig avfall på venner og familie - som for eksempel løs hud, negler, navlelo eller flass?! Tror ikke det nei, men med engleavfallet er det nemlig annerledes. Det er faktisk slik at hvis man er så heldig å få litt kroppsavfall fra engler på seg, er man garantert all verdens lykke for resten av livet. Fjærene har nemlig en slik effekt i følge Märtha. 

Så endelig - nå er det mange brikker som faller på plass for meg! Jeg har nemlig denne merkelige tendensen til å sove lenge så fort jeg har sjansen. Eller - det vil si, jeg sover ikke lenge, jeg drar meg lenge. Våkner som regel første gang i åttetida, og siden den 43-årige blæren min krever både varsom behandling og vedlikehold, lar jeg den få en tømming  rundt disse tider. Men så; senga! Og der kan jeg altså ligge i to, tre timer til - uten å sove. Jeg bare ligger der. Trygt og godt er det. Jeg har ofte lurt på hvorfor - for jeg er verken doven eller lat, og helsa mi holder snittkvalitet og vel så det! 

Men nå fikk jeg altså svaret: både dyna og putene mine er fulle av englefjær! Hele meg er dekket av himmelske herligheter, og gir meg en ro som gjør at jeg nesten føler meg bundet til senga. Og helt seriøst altså - jeg er nesten sikker på jeg hører engler som hvisker også - ihvertfall hvis jeg har vært på fest dagen før. Da kommer englene. De vet nemlig at en lang natt kan skade psyken litt, så da tar de ekstra godt vare på meg. Jeg hører ikke hva de hvisker, men jeg hører hvisking! Koselig!

En annen brikke er jakka mi! Jeg presterte nemlig langt dårligere enn jeg burde på forrige skoleeksamen, og har lurt litt på hva som egentlig gikk galt. Men den åpenbare forklaringen er jo at jeg i denne perioden brukte rocke-skinnjakka mi istedet for dunjakka! Er det mulig å være så dum?! Jeg lot englene henge på knaggen i leiligheten istedet for å ta dem med meg til eksamenslokalet!  Og det hjalp lite at eksamenshjelpene var så gamle at de selv var i ferd med å innta englekoret. De var bare gamle - kjempegamle, og de luktet vondt! Lite engler å sense der gitt!

Og selvfølgelig: nysingen! Jeg er allergisk mot dyr, men jeg har da ikke dyr! Så hvorfor har jeg da vært plaget av allergi så fort jeg entrer min 16 kvm luksusbolig?! Englefjær - selvfølgelig! Ganske irriterende igrunn, for det er  jo ingen tvil om at jeg trenger englevakten. Heretter skal både dyne, puter og dynjakke behandles med respekt og verdighet, og englene skal slippe å følge meg på de villeste festene - for der vet jeg de mistrives. Og ja; jeg skaffer meg gjerne Ceterizin på blå resept - hvis det er alt som kreves for at livet mitt skal bli absolutt himmelsk!

Og så litt ekstra info: George Clooney har brukt kokain (eller englestøv), og Marion Ravn skal gifte seg. Er det ikke flott dere?

Tror jeg må ta meg ei allergipille - så skal jeg ta på meg dunjakke og skisko og gå på englejakt!

God helg, og ta godt vare på fjærene!

Kampanjedager - og litt om måker....

Dette er faktisk mitt første innlegg siden jeg flyttet til Lillestrøm og begynte på skole. Borte er sjøsprøyt, havutsikt og Superspeed 2 - for ikke å snakke om måkene jeg tidligere så dypt og inderlig hatet, men som jeg nå har begynt å få et greit forhold til. Dette innlegget skal altså i hovedsak handle om mine kampsaker i studentparlamentvalget, men først litt om måker:

Jeg har nemlig begynt å følge en filosofi som ser ut til å legge grunnlaget for en generell, gjensidig forståelse og omsorg mellom meg og alle levende individer i fremtiden: De kan da ikke noe for at de er måker. Altså - ingen kan egentlig hate måker så lenge det faktisk ble skjebnebestemt at da egget sprakk kravlet de ut som et slikt pipende, bevinget vesen.

Jeg kan ikke tenke meg noe verre scenario; man ligger trygt og godt inni noe man tror er en mage. Det er mørkt, men det føles helt greit, med både morkake, perfekt varme og det hele. Du er overbevist om at du er et menneskebarn. Men idet du begynner å presse på, og vente på en lysåpning, latexhansker, pupper og en tårevåt pappa, skjer det: SPREKK!

WTF?! Der ligger man, på et hustak - i en blanding av eggeskall og slimrester, mens et hylende monster begynner å hakke på deg for å fjerne dritten. Du er født måke! Hva faen gjør man da? Jo, da må man bare være måke. Man må rett og slett gjøre det beste ut av det. Sikkert en skikkelig nedtur for flere av dem som har opplevd det, men det blir neppe noe bedre av at de som var så heldige å bli født mennesker, roper skjellsord til deg så fort du forsøker å snike til deg en matbit fra terrassen eller picnik-kurven. Altså: Vær snill med måkene - det kunne vært deg!

MEN: Jeg stiller i disse dager til valg! Hvem hadde trodd det?! Høyskolen i Akershus og Høyskolen i Oslo har nå blitt til Høyskolen i Oslo og Akershus. Da må man ha nytt studentparlament, og jeg har latt meg rive med og engasjert meg. Jeg var med på stand på Hioa Kjeller i går - da delte vi ut kaffe og boller fra Hannas. Det var så koselig atte!




Jeg stiller altså med følgende kampsaker:

• Billig og godt treningstilbud
• PC på eksamen
• Billigere og bedre mat i kantina

Når det gjelder treningstilbudet på Kjeller har jeg allerede alliert meg med en aktiv bruker av lokalene, Christopher Dragnes Norderhaug fra Kost1. Han har engasjert seg for å ruste opp utstyrsparken, og er villig til å gjøre en innsats både som PT og bidragsyter for å få ting til å funke der nede. Trening er viktig for å øke konsentrasjon og vilje, og det er vel ingen som lenger er i tvil om at fysisk aktivitet er med på å gjøre skoledagene lettere. Mer utstyr og organisert opplegg er mulig å få til - det handler bare om å engasjere seg. Dette får vi til - hvis vi vil!

  

Når det gjelder "billigere og bedre mat i kantina" på Kjeller, er jeg foreløpig litt redd for å rope for høyt - enkelt og greit fordi jeg er redd for at Kumlai skal slutte å smile! DET skulle tatt seg ut! Hannas har.. skal vi si det på den pedagogisk riktige måten - "et godt forbedringspotensiale" - både når det gjelder pris og kvalitet. Dette er strengt tatt foreløpig kun en hypotese, men sammenligner man med høyskoler og universiteter i andre fylker kan man lett jobbe frem en konklusjon. Og vi har jo kostøkonomer på skolen! Dette må da være mulig å få inn som et skoleprosjekt? Bare tanker.. Dette også får vi til - hvis vi vil!

PC til eksamen. JA! Seriøst - det var med nød og neppe at jeg klarte å komme meg igjennom eksamen i skriftlig engelsk da jeg tok studiekompetanse. Dette fordi jeg nesten har glemt hvordan man bruker en blyant - for ikke å snakke om en penn! Jeg leverte en oppgave så full av feil, overstrykninger og kluss at det var flaut! Jeg fikk meg derfor en skikkelig nedtur da jeg forsto at man selv på høyskolenivå må ty til disse steinalderinstrumentene for å få gjennomført en eksamen. Hvorfor?! Ingen av oss vil vel noen gang møte en arbeidsgiver hvor det er et krav å kunne skrive 50 ord i minuttet - med blyant! Det vil heller ikke være mulig, og skulle jeg forsøkt, ville INGEN - inkludert meg selv, vært istand til å lese det etterpå. 

Med PC derimot - er det fullt mulig, og selv de minst opplyste her i samfunnet har vel nå fått med seg at tastaturet har kommet for å bli, og at penn og blyant for lengst er utkonkurrert. Dette er redskaper man nå bør anse som pensjonister som fortjener et eget monter på Teknisk museum. Jeg har selvfølgelig all respekt for dere som mestrer å gjøre notater med penn og blyant, og skal jeg være helt ærlig er jeg bittelitt misunnelig på at dere evner å formidle beskjeder fra tavle og foreleser til papir. Selv har jeg som sagt ramlet av den greia for nærmere tyve år siden, og har nå bevisst jobbet for å slippe Pc'en - eller Mac'en HELT inn i livet mitt!

Men så må jeg altså bruke penn når det først gjelder. Suger det? Ja, det gjør det.... Begrensningene ligger i teknikk og kostnader sies det, men så lenge verden går så fort fremover som nå, bør dette være et problem som lar seg løse før vi aner det. Men nok en gang: engasjement er nødvendig - også her!


Du snakker - jeg lytter
Jeg snakker - for at du skal bli hørt ;)


Stem stem stem!

Ronald Kern - Hioa Kjeller, Husl 2014