17. mai-i er vi så gla'i!

Så var det over. Kanoner, sure klarinetter og gurglete tubaer har stilnet, heliumballongene er sporløst forsvunnet, og lukta av vafler og pølser er byttet ut med søppelstank, tåfis og svette.

Man kommer liksom ikke utenom denne dagen, og som ekte nordmann har jeg heller aldri hatt til hensikt å snike meg unna - selv om det til tider har vært fristende. Stor folketetthet gir meg nemlig ekstreme hetetokter og små, usynlige sammenbrudd, og det er kronisk - så lenge tettheten vedvarer. Men det er jo alltid litt stas med 17. mai, og siden det nå nærmer seg to hundre år siden tradisjonen startet, kan det faktisk virke som den har kommet for å bli.

Julian reiste til Stavern 16. så i år måtte jeg våkne uten hans hjelp. Jeg bestemte meg for å la kameraet dokumentere hvordan en gjennomsnittlig 17. mai -fering arter seg for en midtlivsmann.

Jeg våknet grytidlig av noen sinnsyke smell. Først ble jeg livredd og tenkte at bombemormonerne fra Lillestrøm var etter meg, men så kom jeg på at det var 17. mai, og at smellene sannsynligvis kom fra kanonen på Bøkkerfjellet.
 

 
Jeg spratt opp av senga...

... og løp rett ut på verandaen for å henge opp flagget.

 

Etter dusjing (med shampo og balsam), barbering, tannpuss og påkledning, var tiden inne for å ta 17. mai-bilder.Selvutløser; et must for single midtlivsmenn!

Hurra!

Jeg kjørte gliset mitt til Stavern, og parkerte ved Meny. Forventningsfull og giret som en unge, gikk jeg mot sentrum. Skuffelsen var imidlertidig stor da jeg ankom parken. Det var ikke et menneske å se noe sted, og forresten hadde jeg glemt flagget hjemme. Nedtur!

Frustrert og småforbanna forsøkte jeg å henge meg på en gammel mann som kom gående. Han var kjempegammel, røkte rullings, og kunne virke som han ga litt faen i hele feiringen. Da han oppdaget at jeg fulgte etter ham.....

...sendte han meg et blikk som fikk meg til å bråsnu og sette kursen mot kirken istedet. Det var da jeg oppdaget hvor alle menneskene var. De hadde stimlet seg sammen for å se på barnetoget, en gammel og i høyeste grad velholdt tradisjon. Jeg vet ikke om de gikk i tog her for 197 år siden, men en gammel tradisjon er det ihvertfall. 

Jeg snek meg oppover mot barneskolen, og håpet at ingen la merke til at jeg manglet både flagg og 17. mai-sløyfe. Grusomt flaut å ikke ha utstyret i orden på en dag som dette! Like før barnetoget skulle gå, fant jeg Julian bak et flagg. Han virket glad og fornøyd, og så ikke ut til å bekymre seg noe videre over den lange gåturen han hadde foran seg.

Da toget begynte å bevege på seg, viftet alle barna med flaggene sine, mens foreldrene sto langs veien og ropte og klappet. Noen tok bilder også, ungene har jo tross alt blitt et år større siden forrige gang. 

Julian ville ikke ha pensko på seg. Han liker nemlig å hoppe i tog istedet for å gå, derfor måtte han ha sko som var litt mer hoppevennlige. De så ut til å funke, ihvertfall så lenge han slapp å gå i takt med de andre barna. Vi har også lært Julian å holde flagget rett opp. Flink gutt!

           

Jacob - Julians fetter, er halvt dansk, men har ikke noe imot å feire den norske nasjonaldagen av den grunn. Han er en skikkelig sjarmør, bruker litt mer hårvoks en Julian, og drar litt mer damer. 

  

Dette er Liv. Hun bærer fanen for en barnehage jeg ikke husker navnet på. Dette er siste året hun bærer den. Vet ikke hvorfor - kanskje hun skal flytte utenlands eller noe...

  

 

Marte lurte på hva pokker jeg holdt på med, men da jeg fortalte at jeg bare ville ta et bilde....

 

..ropte hun på mannen sin og naboen deres. Og så smilte og vinket de. Mannen til Marte heter Arve. Han elsker 17. mai, og har gått i tog hvert år i nærmere førti år. Arve og jeg har felles foreldre, mens han med flosshatten og MIB-briller ikke har noe som helst med oss å gjøre - annet enn at han bor på den andre siden av gata.

 

Langs vegen stod en skikkelig hurragjeng og ropte og sang for full hals.

 

Etter at barnetoget hadde gått, løp alle bort fra torvet....

 

...for å gjøre seg klare til andregangs oppstilling.

 

Jeg befant meg nå midt i sentrum av det som kom til å utarte seg til en tett folkemasse.....

...og det var ikke fritt for at jeg kjente hetetoktene komme snikende. Jeg løsnet litt på snippen....

 

..men merket at nye sammenbrudd var på vei. Jeg ante uråd, men..

...plutselig fikk jeg øye på kriminalpolitikrimforfatter Jørn Horst. Han gikk foran hele barnetoget, for å passe på at ingen sto i veien. Han er jo kjempekjent, så nå ble jeg veldig opptatt av å få et skikkelig bilde av ham. Desverre gikk han altfor  fort til at jeg fikk slått av en prat med ham. Bildet ble også ganske kjipt, selv om huset i bakgrunnen er et pent, hvitt hus. 

Et stykke bak kriminalpolitikrimforfatteren Jørn kom Julian og gjengen hans. Julian hadde sluttet å hoppe nå, og så egentlig litt lei ut. Han var faktisk så sliten at han måtte bruke begge hendene for å holde flagget.

Lærer Elisabeth kom bort til Julian og sa at han måtte smile og rope hurra hurra hurra. Julian hadde egentlig mer enn nok med å holde flagget sitt, og forresten var det veldig irriterende at Elisabeth skulle bestemme over ham på den norske nasjonaldagen, siden hun faktisk er svensk. 

 

Det kom drillpiker også. De er jo alltid så fine, men de siste årene har det slått meg hvor unge de har blitt. En gang i tiden var dette nesten voksne damer, så ble de jenter på min alder, så ble de unge jenter. Men nå - kunne de vært døtrene mine! Denne brutale påminnelsen om at jeg er en midtlivsmann, bragte meg tilbake til virkeligheten, og tilstanden jeg var i før kriminalpolitikrimforfatter Jørn lyste opp tilværelsene min. Jeg ga faen i resten av toget og satte kursen mot Stavern leir. Det er nemlig der man kjøper pølser, vafler og is, mens man hører mange rare taler og synger alle versene av "Ja, vi elsker".

 

På veien traff jeg Tomas. Tomas har drevet Skomaker'n pøbb i Larvik i mange år, men nå har han desverre så vondt i knærne at han knapt nok kan løfte et glass. Han og jeg skulle egentlig gifte oss, men så klarte han å gjøre ei dame gravid, så nå har han flyttet sammen med henne istedet. Jeg er litt bitter, men ønsker dem alt godt for fremtiden.

 

Da jeg kom til inngangen til Stavern leir, var folk godt igang med tredjegangs oppstilling. Det er kun de aller ivrigste som deltar i tredjegangsoppstillingen - gjerne superforeldre, gale tanter og og noen besteforeldre - eller folk som er misfornøyde med bildene fra første og andregangs - oppstilling. Selv om folketettheten ikke var så ille her, merket jeg presset. 

 

Og det gjorde det ikke noe bedre at det lå en pub rett ved siden av meg, hvor Andy Cap og vennene hans satt og mesket seg med skum i barten og hadde blanke, tilfredse blikk. Selv skulle jeg jo på jobb, så jeg måtte bare bite tenna sammen og komme meg derifra. Og selvfølgelig - når det så som mørkest ut.... 

...dukket min helt opp igjen! Jeg ble nok litt satt ut, for når jeg først var klar med kameraet, hadde han passert. Fikk bare bilde av ryggen hans, men det duger jo det også. Se den flotte gangen!

 

Min kjære Julian hang med forbi tredjegangsoppstillingen også, og brukte nå flagget dels som feiekost og dels som spaserstokk. 

 

Men for.... jævla selvutløser!

 

Etter at toget hadde passert tredjegangsoppstillingen,  sprang alle for harde livet for å finne seg en plaststol i sola. 

De som ikke var raske nok, fikk ikke plaststol, og måtte stå. Jo eldre man er, jo vanskeligere er det å sikre seg en stol. Derfor var det mange gamle som måtte stå mens de sang  "Ja, vi elsker".

Det ble også underholdning med klassen til Julian. Erik og Emil sang solo, mens Julian gjemte seg bak Emil. 

 

Så var Julian klar for å begynne på det viktigste; pølser, is og brus - for ikke å snakke om godteriene man må tjene ved å kaste baller på blikkbokser, eller slå hverandre med sekker.

Her måtte jeg forlate Julian, og overlate ham til Helle. Hun er moren hans, så jeg følte meg trygg på at det gikk bra. Jeg lukket øynene idet jeg passerte Tordenskold pub....

..før jeg poserte litt på superbilen min før turen gikk mot Larvik. Man in black, med man in black-bil! Kjempetøfft!

 

For å avslutte dagen tok jeg en tur innom Aina og Svend Tore. De skulle ha spekebordselskap. Det skulle være spleiselag, så jeg tok med meg en liten rest rømme og litt potetsalat.

 

Det kom ei ny jente dit, som hette Selma. Foreldrene heter Frank og Siril. Frank og jeg har også felles foreldre,  mens Siril har sine egne foreldre litt lenger opp i landet. Frank, Siril og Selma bor på en bondegård oppi skogen. De har masse dyr og fisker, og liker egentlig dyr bedre enn mennesker. 

 


 Linus og Ronja ville leke med den nye jenta, men Selma syntes det var veldig skummelt. Dagen har i det hele og store vært veldig rar for Selma, hun har jo aldri opplevd 17. mai før.

Etterhvert kom det mye fintfolk som bidro til å  løfte spleiselagets standard til uante høyder. Resten av dagen snakket vi om alt det morsomme vi hadde opplevd, mens vi spiste og drakk alt det vi orket.

Dagen var over, jobben ventet. Jeg takket pent for meg, og satte kursen mot kaia og Superspeed. Vel inne på lugaren kunne jeg puste lettet ut og være fornøyd over å ha kommet meg gjennom dagen med nervene i forholdvis god behold. 

Gratulerer med overstått grunnlovsfeing, år 197! 

Ship ohoi!